Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
fortid nr / 2005<br />
70<br />
parallell i utviklingen innenfor de sosialdemokratiske partiene<br />
i Vest-Europa. Den keynesianske styringstroen, forbundet med<br />
den enestående vekstperioden etter 2.verdenskrig, ble i begge<br />
tilfeller erstattet av mer eller mindre utpreget ny-liberalisme og<br />
styringspessimisme etter stagnasjonen i verdensøkonomien i<br />
1973. I Amerika bidro også dessillusjonen med Vietnam-krigen,<br />
Watergate, og det som ble opplevd som USAs svekkede stilling<br />
i internasjonal økonomi og politikk, til at etterkrigstidens<br />
framskrittstro ble utfordret av en ny og konkurrerende tidsånd,<br />
preget av retningsløshet og mismot. Dette kom også til<br />
uttrykk i populærkulturen, hvor filmer som Roman Polanskis<br />
Chinatown og Martin Scorseses Taxi driver, ga utrykk for en<br />
mørk og usikker stemning. På slutten av 1970-tallet kunne det<br />
dermed virke som USA var en nasjon på vaklende føtter.<br />
Historiens slutt= kynisme?<br />
Ronald Reagan lyktes imidlertid relativt godt med å bekjempe<br />
denne tidsånden på begynnelsen av 1980-tallet. Mens borgerrettighetsbevegelsens<br />
fremmarsj stoppet opp, og den brede<br />
koalisjonen av progressive krefter fra studentopprørets tid<br />
oppløste seg i sine enkelte bestanddeler, som for eksempel i<br />
miljø- og kvinnebevegelsen, maktet Reagan og hans strateger å<br />
tømre sammen en enkel og helhetlig visjon for den amerikanske<br />
nasjon. 17 Visjonen var basert på forestillingen om det private<br />
initiativ og The American Dream, og tanken om at en storstilt<br />
nasjonalpatriotisk og militær mobilisering til slutt ville knekke<br />
Sovjetunionen eller The Evil Empire, som det het på Reagansk.<br />
Da Sovjetunionen og kommunismen brøt sammen i årene like<br />
før og etter 1990, lenge før noen i USA kunne tenke seg, ble<br />
det av mange tolket som et tegn på at Reagans strategi hadde<br />
lykkes. USA hadde vunnet den kalde krigen, het det gjerne.<br />
En forsker tilknyttet Bush-administrasjonen (1988-92), ved<br />
navn Francis Fukuyama, hevdet sågar at menneskeheten hadde<br />
kommet til historiens endepunkt. Med dette mente han ikke<br />
at verden var i ferd med å gå under, men at det borgerlige<br />
demokratiet og kapitalismen var institusjoner som tilfredsstilte<br />
alle menneskets behov og dermed ikke var mulig å forbedre.<br />
Mer konkret hevdet han, at de tilfredsstilte menneskets behov<br />
for likeverdig og gjensidig anerkjennelse blant sine artsfrender.<br />
Slik sett hevdet han at menneskehetens historie, fra dag en, var<br />
forutbestemt til å ende opp med disse institusjonene. Som idé<br />
kunne ikke demokratiet og kapitalismen forbedres. Derfor ville<br />
deres idé i stadig større grad komme til uttrykk i den materielle<br />
verden. Til sist ville hele verden dekkes av disse institusjonene,<br />
noe som igjen ville sikre en evig fredstilstand på jorden. Dette<br />
var, i korte og grove trekk, Fukuyamas tese på begynnelsen av<br />
1990-tallet. 18<br />
De fleste mente riktignok at Fukuyama hadde gått for langt<br />
i sin nyhegelianisme, men for en god del, kanskje de fleste,<br />
fremsto likevel kapitalismen og det vestlige demokratiet som<br />
det eneste gjenværende og mulige alternativet. Mange mente<br />
de levde i den beste av alle mulige verdener, selv om det fantes<br />
relativt store grupper som slet for å opprettholde en anstendig<br />
tilværelse, i egne og andres øyne, ikke minst i USA, hvor<br />
det fantes en betydelig og økende fattigdom. Like fullt: den<br />
sosialistiske samfunnsmodellen hadde spilt fallitt: ”There is no<br />
alternative”, som Margaret Thatcher skal ha sagt. Historien<br />
slutter selvfølgelig aldri, verken på den ene eller annen måte,<br />
men omkring 1990 benektet den dominerende tidsånden<br />
dette faktum. Dette utløste imidlertid ikke bare feststemning<br />
rundt omkring i verden: kynisme og politisk likegyldighet var<br />
vel så vanlige reaksjonsformer. Dermed må en i hvert fall gi<br />
Fukuyama delvis rett i at tidspunktet for historiens slutt, da alle<br />
problemer tilsynelatende var løst, hadde et betydelig innslag av<br />
kjedsomhet og ubehag heftet ved seg. 19<br />
Stemningen på begynnelsen av 1990-tallet ga seg sine klare<br />
utslag i den amerikanske ungdomskulturen. Nærmere bestemt<br />
kan det virke som ungdomsgenerasjonene i økende grad ble<br />
avpolitisert, i og for seg ikke helt unaturlig i en situasjon hvor<br />
en triumferende mainstreamkultur syntes lite mottagelig for<br />
nye initiativ og impulser. Kynisme og politisk likegyldighet<br />
var imidlertid på frammarsj allerede før murens fall, slik blant<br />
annet Brett Easton Ellis fremstilling av et collegemiljø i Less<br />
than Zero fra 1985 er et, riktignok noe ekstremt, uttrykk<br />
for. 20 Jeg forveksler imidlertid ikke forfatterskapet til Easton<br />
Ellis’ og dets tilbøyelighet henimot nihilisme, med den gjengse<br />
holdningen til politikk blant ungdom i USA. Likevel synes det<br />
klart at det er klare forskjeller på ”ungdomsopprørene” på 1960-<br />
og 1970-tallet og situasjonen i tiårene etter. 21<br />
Springsteen og det ”andre Amerika”<br />
I det som følger håper jeg å vise at Springsteen med rette kan<br />
beskrives som en representant for det ”andre Amerika” på<br />
minst to ulike måter. For det første har han både i sin politiske<br />
atferd, og i sin virksomhet som artist, tatt et klart standpunkt i<br />
kulturkampen: Springsteen står etter min oppfatning fjellstøtt<br />
i den liberale leiren. Hans liberale profil og tilhørigheten til<br />
venstresiden i amerikansk politikk har etter min oppfatning<br />
vært tydelig helt fra begynnelsen av 1970-tallet. Springsteen har<br />
imidlertid gjennomgått en gradvis politisk modningsprosess.<br />
Hans politiske og sosiale bevissthet har stadig blitt bedre<br />
utviklet, spesielt fra begynnelsen av 1980-tallet, da mye<br />
kan tyde på at han opplevde en slags oppvåkning. 22 En<br />
kan derfor si at Springsteen inntok et mer prinsippfast og<br />
konsistent verdiliberalt standpunkt etter hvert som frontene i<br />
kulturkampen ble klarere definert utover på 1980-tallet. Dette<br />
kommer blant annet til uttrykk i hans forhold til kvinner,<br />
både i privatlivet og slik han skildret dem i sine tekster. Tidlig<br />
i karrieren hendte det titt og ofte at kvinnegrupper kritiserte<br />
han for å føre et kvinnediskriminerende språk i mange av sine<br />
sanger, som ganske riktig rant over med babys og little girls. Det<br />
finnes nok også et anselig antall semesteroppgaver i ”kjønn og<br />
kultur” på amerikanske universiteter, hvor Springsteens arbeider<br />
blir gjenstand for kritisk gjennomgang med kjønnspolitiske<br />
briller. Mange av disse semesteroppgavenes konklusjoner<br />
vil nok harmonere med samfunnsgeografen Pamela Moss’<br />
påstand om Springsteens tidlige tekster er ”..(an) expression of<br />
the oppression of women”. 23 I dag har imidlertid Springsteen<br />
etter eget utsagn tatt til seg en god del av den feministiske<br />
kritikken. Han har selv uttalt at han verken fremstilte, eller<br />
lyktes i sine egne forhold med kvinner på noen spesielt god<br />
måte før 1987. 24 Året han fant fram til sin nåværende kone<br />
Patti Scialfa og ga ut platen Tunnel of love, som i stor grad<br />
er en skildring av det moderne, likestilte forholdet mellom<br />
mann og kvinne. Tunnel of love kan i det hele tatt tolkes som<br />
en eneste lang problematisering av det skjøre høymoderne<br />
kjærlighetsforholdet, som bare holdes sammen av følelser og<br />
kommunikasjon og som dermed nærmest er i kontinuerlig fare
Change language