Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
fortid nr / 2005<br />
2<br />
kunne overta og senere overskride den britiske teknologien,<br />
har utvilsomt en del å gjøre med begreper som det ”nye<br />
globalhistoriske paradigmet” forakter: kultur, institusjoner, kort<br />
fortalt samfunnshistoriske forhold i hele sin bredde. 55 Dermed<br />
kan det virke som Pomeranzs fremstilling avslører enda flere<br />
svakheter, hvis en tar hele den teknologihistoriske utviklingen<br />
på 1800- og 1900-tallet med i betraktningen.<br />
Nå har jeg vært svært kritisk til Pomeranz. Til Pomeranzs<br />
forsvar må jeg imidlertid nevne at The Great Divergence<br />
inneholder avsnitt, hvor han forsøker å forsvare seg mot<br />
utfordringen Jacobs arbeider representerer. I den forbindelse går<br />
han langt i retning av å akseptere, at vitenskapskulturen hun<br />
beskriver, spilte en sentral rolle for spredningen av teknologisk<br />
kunnskap, og dermed for de sentrale oppfinnelsene vi forbinder<br />
med den industrielle revolusjon. I tillegg innrømmer han at<br />
denne kulturen antagelig bidro til at kunnskap ble formidlet<br />
mer effektivt i England enn i Kina på 1700-tallet. Likevel kan<br />
det virke som han forsøker å bagatellisere vitenskapskulturens<br />
betydning på ulike måter. Han stiller blant annet spørsmålstegn<br />
ved hvor unik denne kulturen var for Storbritannia, som<br />
følge av at vi mangler tilsvarende studier fra andre deler av<br />
verden. Videre påpeker han, innlysende nok, at vitenskapelige<br />
foreninger og omreisende forelesere ikke bør regnes som<br />
nødvendige forutsetninger for spredning av kunnskap. På<br />
denne måten skaper Pomeranz et misvisende inntrykk av at<br />
manglende institusjoner for kunnskapsformidling ikke ville<br />
vært noen hindring for kineserne, for eksempel når det gjaldt<br />
å utvikle dampmaskinen, hvis de hadde vært så heldige at<br />
omstendighetene rundt deres kullforekomster hadde vært mer<br />
lik situasjonen i vesterlandene.<br />
Det er også rimelig å betrakte hans oppfatning om at de mange<br />
”små” teknologiske nyvinningene i Storbritannia på 1700-tallet,<br />
inkludert utviklingen i tekstilindustrien, ikke ville spilt en<br />
avgjørende rolle hvis det ikke hadde vært for kullforekomstene,<br />
dampmaskinen og ressursene fra den nye verden, som et ledd<br />
i bagatelliseringen av vitenskapskulturens betydning. Da det<br />
videre er mye som tyder på at et slikt ledende sektor perspektiv<br />
på økonomisk utvikling i stor grad må modifiseres, eller til og<br />
med diskrediteres, stiller dette Pomeranzs teknologihistoriske<br />
forklaringer i et enda dårligere lys. 56<br />
På tross av at Pomeranz innrømmer at vitenskapskulturen<br />
antagelig spilte en rolle for å forklare forskjellene mellom den<br />
teknologiske utviklingen i England og Kina, er det derfor min<br />
oppfatning at han ikke tar tilstrekkelig høyde for at kulturelle<br />
forhold kan spille en selvstendig rolle i historien om teknologisk<br />
utvikling. Det synes rimelig å se dette i sammenheng med hans<br />
forståelse av den industrielle revolusjon. Nærmere bestemt kan<br />
virke som hans perspektiv på den industrielle revolusjon, som<br />
en prosess drevet av visse ledende sektorer, driver Pomeranz<br />
til å legge vekt på årsaksfaktorer som kan tenkes å ha påvirket<br />
en enkelt sektor, snarere enn forhold som gjaldt på tvers av<br />
mange sektorer i økonomien. 57 Statsmaktens karakter: dens<br />
politikk overfor ”det sivile samfunn”, eller dens holdning til<br />
privateiendom, er bare to sentrale eksempler på faktorer som<br />
gjaldt på tvers av alle sektorer i økonomien. Dette er forhold<br />
som i stor grad forbigås i stillhet av Pomeranz. Når han nevner<br />
statsmakten, er det kun for å påpeke at den spilte liten rolle fra<br />
eller til. Videre er det påfallende at han, i likhet med mange<br />
andre historikere som operere med en forestilling om ledende<br />
sektorer, ofte unnlater å gi teknologisk utvikling en eksogen<br />
forklaring. Isteden tenderer han mot å forklare ”teknologi med<br />
teknologi”. 58<br />
Det finnes selvfølgelig ingen deterministisk sammenheng<br />
mellom forståelsen av den industrielle revolusjon og en bestemt<br />
måte å forklare teknologisk utvikling. Men i Pomeranzs tilfelle<br />
synes hans forståelse av den industrielle revolusjon å gjøre<br />
det enklere for ham å nedtone de institusjonelle omgivelsenes<br />
betydning. Hvis dampmaskinen betraktes som avgjørende, kan<br />
han jo lettere nedtone samfunnsmessige forhold som la til rette<br />
for innovativ virksomhet hos et betydelig antall mennesker.<br />
Dette kommer tydelig til uttrykk i hans fremstilling av<br />
dampmaskinens tilblivelse. Han benytter seg her av en tese om<br />
stiavhengighet. Nærmere bestemt påpeker han at den kunnskap<br />
og fingernemhet som generasjoner av håndverkere i England<br />
hadde tilegnet seg fra og med seinmiddelalderen, i forbindelse<br />
med for eksempel klokkemaking og våpenproduksjon, kunne<br />
overføres til de nye maskinene på 1700- og 1800-tallet.<br />
Dermed forklarer han den teknologiske utviklingen i det 18. og<br />
19.århundret dels ved å vise til den teknologiske utviklingen i<br />
tidligere tider. Pomeranz beskjeftiger seg ikke nevneverdig med<br />
å gi den forutgående utviklingen en selvstendig forklaring, som<br />
muligens kan finnes i samfunnsmessige forhold. De engelske<br />
håndverkernes ferdigheter fremstår isteden som nok et ”tilfeldig<br />
lykketreff”, ettersom deres overførbarhet til dampmaskinene var<br />
en uforutsett, uintendert virkning. 59<br />
Hva er det som var særegent? Europa eller England?<br />
Evalueringen av de teknologihistoriske delene av The<br />
Great Divegence, burde gjøre det klart at jeg ikke har noen<br />
reservasjoner mot å slutte meg til følgende sitat fra Peer Vries:<br />
”I really fail to see on what ground anyone might seriously<br />
expect that the technological inventions and innovations that<br />
fundamentally changed Britain’s productive potential […]could<br />
have originated in Quing China”. 60 Jeg er slik sett helt uenig<br />
med Pomeranz på dette punktet. Etter min oppfatning var det<br />
ikke noe som med rette kan beskrives som ”tilfeldigheter”, som<br />
førte til at det var England som ble den industrielle revolusjons<br />
hjemland, og ikke Kina. Selvforsterkende vekst oppstod<br />
ikke som et resultat av en plutselig klynge av teknologiske<br />
nyvinninger, eller som følge av at en enkelt flaskehals ble<br />
overvunnet. Det var snarere et resultat av en ny tilnærming<br />
til produksjon og teknologisk innovasjon. Dampmaskinen<br />
var således bare ett av mange uttrykk for en ingeniørkultur<br />
som hadde endret samfunnets holdning til produksjon. Det er<br />
dette som utgjør forskjellen på Storbritannias og Quing-Kinas<br />
utvikling på 1800-tallet.<br />
Det er imidlertid mye som er tilfeldig, i betydningen<br />
uintendert, i menneskehetens historie. Det var ingen som planla<br />
vesterlandenes gunstige naturbetingelser, eller for den saks<br />
skyld, den industrielle revolusjon. Men hvis en derfor ønsker å<br />
snakke om det ”tilfeldiges” rolle i historien om ”vesterlandenes<br />
velstand”, synes det mer rimelig å hevde at det engelske, og<br />
mer generelt de vesterlandske samfunnene, hadde langt større<br />
mulighet til å utnytte de mulighetene som bød seg. 61
Change language