Leder - Fortid

Den reflekterte, nye bevisstheten blant arbeiderne førte til
politisk virksomhet og en organisert arbeiderbevegelse.
Innenfor arbeiderbevegelsen ville man også i 1930-årene skape
en alternativ arbeiderkultur. Opplysningsarbeidet i Norge
hadde vært svekket 1920-årene, men fikk fornyet styrke da
Arbeidernes opplysningsforbund, AOF, ble opprettet i 1931.
Forbildet var ”Arbetarnas bildningförbund” i Sverige. Målet
var å styrke arbeiderklassen i kampen for overgangen til et
sosialistisk samfunn, og kultur og kunnskap skulle skape et
nytt menneske med forståelse for arbeiderklassens sak. Den
borgerlige kulturen med sine kunstuttrykk skulle erstattes.
Kulturarbeidet ble opplysningsarbeid, teatergrupper og
filmproduksjon, og et omfattende idrettsliv. På eliteplanet
i arbeiderbevegelsen var den en sterkt tro på betydningen
av kulturarbeid. Martin Tranmæl uttrykte det slik i 1933:
”Oplysning, kunnskap er det sterkeste våben arbeiderklassen
nogensinne har hatt og vil få”. Og det var studiesirkelen
som ble det desidert mest populære opplysningstiltaket i
mellomkrigstiden. Avholdsbevegelse og arbeiderbevegelse
utgjorde i mellomkrigstiden begge hver sin ”leir i samfunnet”,
et samfunn i samfunnet. Her fantes egne verdier, oppfatninger
og handlemåter, og en visjon om en bedre fremtid. Arbeiderbevegelsen
favnet bredt i arbeiderklassen, mens avholdsbevegelsen
i større grad hentet medlemmer fra øvre arbeiderklasse og
nedre middelklasse. Den kulturen som kom til syne innenfor
disse organisasjonene var derfor preget av de ”skikkelige”
og oppadstrebende menneskene, fremfor hele klassen.
Organisasjonene representerte likevel en utspalting i samfunnet
der medlemmene forsøkte å modernisere sin egen livsform.
Boligen som moderniseringsarena
I mellomkrigstiden var det kanskje hjemmet og boliglivet
som mer enn noe annet illustrerer samtidens oppfatning
av en moderne livsform og modernitet. Hjemmet ble
et brytningspunkt for en ideologi preget av verdier fra
borgerskapet og middelklasse, og arbeiderklassens mer
tradisjonelle hjemmeliv. Det ble stadig vanligere at kvinnene var
hjemme på heltid som husmødre, og antallet tjenestepiker var
synkende. I middelklassen skaffet man seg arbeidsbesparende
husholdningsteknologi som elektriske komfyrer, og i noen
grad også støvsugere og kjøleskap. Dette var likevel for dyrt
for mange arbeiderhushold, selv om de også fikk del i den
generelle velstandsøkningen. I arbeiderfamiliene måtte
inntektene fra barn og voksne samles for å få hverdagen til å
gå rundt. Middelklassen var preget av et moderne mønster
der den enkelte i større grad fikk beholde egne penger til
eget forbruk. Arbeiderkvinnene begynte på sin side å kjøpe
ferdige matprodukter før dette ble vanlig i middelkassen,
og denne arbeidsrasjonaliseringen var et moderne trekk ved
arbeiderklassens livsform.
Det rasjonelle og fornuftige var nøkkelordene for visjonen om
det moderne og effektive hjemmet, og en riktigere hverdag.
Sentralt sto den nye kunnskapen om hygiene, ernæring og
barneoppdragelse, og en funksjonalistisk arkitektur hvor
boligarealet var rasjonelt planlagt. Boligundersøkelser hadde
avdekket dårlige boligforhold i arbeiderklassen, der folk
bodde trangt og under dårlige hygieniske forhold. Radikale
arkitekter og akademikere gikk inn for å skaffe middelklasse
artikler
og arbeiderklasse en moderne og rasjonell bolig og livsstil,
og drev et utstrakt opplysnings- og propagandaarbeid. Ved
å skape bedre materielle vilkår for hjemmelivet trodde man
også at menneskene ville bli bedre. Middelklassen stilte seg
positiv til de nye ideene, mens arbeiderklassen i større grad var
negative. De radikale boligreformatorene som gjerne tilhørte
middelklassen, ville skape den vitenskapelig baserte livsformen
de selv mente var riktig, og kritiserte dermed den bolig- og
livsformen som de fant i arbeiderklassen. Trange arbeiderleiligheter
var ofte innredet med en egen avdeling eller rom
som var et ”finrom” eller bestestue. For en radikal arkitekt var
dette sløsing med plass, men i arbeiderklassen var bestestuen
et uttrykk for verdighet og selvrespekt. Boligreformatorene
blandet derfor moral og vitenskap i sitt arbeid ved å kritisere
sentrale verdier i arbeiderklassens livsform. Resultatet ble at
arbeiderklassen ble beskyldt for å være kulturkonservative, mens
middelklassen oppfattet seg selv være moderne. Her lå det også
en strategi hos middelklassen for distansere seg kulturelt fra
arbeiderklassen.
En moderne livsform?
Middelklassen og arbeiderklassen representerte begge moderne
trekk ved sine livsformer, men det var innenfor et samfunn
som kun delvis var moderne. I de første generasjonene som
kom i arbeid etter 1900, men også gjennom hele perioden,
var det mange personer i begge klasser som var oppvokst
innenfor den mer tradisjonelle bondekulturen. Det gamle
bondesamfunnet eksisterte hele tiden med sine egne livsformer.
Også her ble man påvirket av økende modernisering, men
samlet sett tok bønder og fiskere mindre del i denne prosessen
mellom 1900 og 1940. Det ville føre for langt i denne omgang
å drøfte det moderne ved bøndenes livsform. Andre grupper
av konservative tenkere, bygdefolk og kristne grupperinger
reagerte på moderniseringen, og ønsket seg et tryggere og
mindre oppsplittet samfunn. Disse gruppene utgjorde i flere
tilfeller en del av middelklassen, og det var vanskelig å ikke bli
påvirket av en moderne livsform. I perioden ble ”det moderne”
massefenomener, og det la grunnlaget for et moderne samfunn.
Det var likevel en forskjell på det å ha en moderniseringsstrategi,
og det å realisere ”det moderne”. Avholds- og arbeiderorganisasjonene
hadde en visjon om et nytt samfunn, men det
ble aldri realisert. De nye funksjonalistiske boligene hvor man
kunne realisere den vitenskapelig baserte livsformen, ble kun
tilgjengelig for et fåtall mennesker. Klassene var likevel en
integrert del av den økende arbeidsdelingen og spesialiseringen.
Denne form for modernisering skapte en moderne livsfølelse
som skapte nye handlemåter i relasjon til arbeid, familie og
hjem. Modernitet handlet om en følelse av å oppleve endringer
og fremskritt slik at man var på vei mot en bedre fremtid.
Store deler av middelklassen delte denne oppfatningen, og
opplevde å være i takt med sin egen tid. Arbeiderklassen ønsket
også å ta del i fremskrittet, men søkte samtidig å omforme
samfunnet gjennom kollektiv handling. Dette var en reaksjon
på moderniseringsprosessen, samtidig som arbeiderklassens
prosjekt representerte modernitet. Igjen var dette et uttrykk
for ”det modernes” hyperkomplekse karakter der innbyrdes
motstridende strategier ble forent i en og samme historiske
prosess. Livsformen hos arbeiderklasse og middelklasse var både
en konsekvens av og en medvirkning til moderniseringen av
samfunnet. Det var moderne livsformer.
5