You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
fullstendig ubegrunnet, ettersom mange trekk ved det gamle<br />
”industrisamfunnet” har fortsatt inn i det ”nye samfunnet”, om<br />
det da i det hele tatt er grunnlag for å tale om fremveksten av en<br />
ny samfunnsform.<br />
For det første var de fleste av de nye jobbene i tjenestesektoren<br />
lavt betalte Mcjobs, hvor graden av fagorganisering<br />
og jobbsikkerhet var lav. De jobbene som forsvant i<br />
industrisektoren hadde ofte hatt en høyere grad av<br />
jobbsikkerhet og fagorganisering. 7 Generelt er heller ikke<br />
tjenestesektoren preget av et friere og mindre monotont<br />
arbeidsliv. Det har vist seg at informasjons- og kommunikasjonsrevolusjonen<br />
utmerket lar seg forene med en rutinepreget<br />
arbeidsdag. 8<br />
Videre er forflyttingen fra industri- til tjenesteproduksjon dels<br />
en konsekvens av at den globale markedsøkonomiens logikk<br />
har tvunget bedrifter til å ”rasjonalisere” produksjonen. De<br />
økonomiske globaliseringsprosessene, med sine flernasjonale<br />
selskaper og asiatiske tigere, har gjort det lønnsomt å<br />
flytte produksjon og investeringer til lavkostland. Ett av<br />
globaliseringens resultater har dermed vært at fabrikkarbeidere,<br />
spesielt på østkysten, fra New England statene til Illinois, har<br />
mistet jobben i hopetall. 9 Og de kan bare med vanskelighet<br />
finne seg en ny jobb med tilsvarende betaling, status og<br />
verdighet. Deres ferdigheter er gjerne spesifikt tilpasset en<br />
bestemt produksjonsmåte, og det er derfor langt enklere sagt<br />
enn gjort å omskolere seg til frisører eller ”informasjonsmedarbeidere”.<br />
Tap av inntekt og sosial anseelse har således gjort<br />
mange ute av stand til å delta i samfunnet som fullverdige<br />
borgere.<br />
Det kan dermed virke som om sysselsettingsforflyttingen fra<br />
industri- til tjenestesektoren ikke innledet noe som lignet på<br />
”frihetens rike” i det amerikanske samfunnet. Tvert imot har<br />
mange opplevd å være offer for økonomiske krefter utenfor<br />
deres egen kontroll, med det tap av frihet og myndighet dette<br />
innebærer. Denne umyndiggjøringsprosessen står i direkte<br />
kontrast til The American Dream, det amerikanske samfunnets<br />
store fortelling om seg selv, ettersom få arbeidsledige mennesker<br />
kan sies å ha vært herre over sine egne livsbetingelser, in<br />
the pursuit of happiness. Tilstedeværelsen av denne ansvars-<br />
og selvhjelpsideologien, som en kan følge tilbake til den<br />
amerikanske republikkens fødsel på slutten av 1700-tallet,<br />
kan nok gjøre det å mislykkes til noe særskilt skamfullt.<br />
Eller med andre ord: der hvor troen på individet er sterk, og<br />
betydningen av overindividuelle strukturer undervurderes, blir<br />
enkeltmenneskets fall, kan tenkes, desto mer alvorlig for de det<br />
gjelder.<br />
På samme tid har USA fortsatt ett av verdens største bruttonasjonalprodukt,<br />
bare slått av Luxembourg. j Dette faktum skjuler<br />
imidlertid at det stadig ble større økonomiske forskjeller mellom<br />
folk i perioden 1973-2005. I 1979 hadde den rikeste prosenten<br />
av befolkningen kontroll over 20 prosent av de materielle<br />
ressursene, i 2004 hadde den mest velstående prosenten av<br />
befolkningen økt sin andel til 40 prosent. 11 Videre finnes det<br />
selvfølgelig en stor og relativt ressurssterk middelklasse. Dette<br />
har heller ikke gjort det enklere å være arbeidsledig eller working<br />
poor.<br />
artikler<br />
Ny-liberalisme, kulturkamp og pessimisme<br />
På tross av de økende forskjellene og avindustrialiseringen<br />
har ikke økonomiske problemstillinger alltid stått i sentrum<br />
av amerikansk politikk i perioden 1973-2005. Mange har<br />
derfor antydet at politikkens to hovedstrømninger, nykonservatismen<br />
og liberalismen, i løpet av perioden kom til<br />
en stilltiende enighet om å neglisjere det økonomiske systemet<br />
og dets virkninger. Amerikansk politikk tok dermed en<br />
”myk” vending i dette tidsrommet, hevdes det gjerne. De to<br />
hovedstrømningene har nærmere bestemt stått mot hverandre<br />
i en kulturkamp, som omfatter blant annet abortspørsmålet,<br />
forholdet mellom stat og religion og minoriteters rettigheter, for<br />
å nevne noe av de viktigste sakene. En snakker således om en<br />
forflytting fra økonomi- til verdispørsmål, en forflyttning som<br />
innebærer en mer eller mindre bevisst manipulering av de store<br />
massene, en tilsløring av de økonomiske forskjellene og den<br />
globale markedsøkonomiens menneskelige konsekvenser. l<br />
Dette er åpenbart en grov forenkling av den politiske<br />
utviklingen i det aktuelle tidsrommet, men resonnementet<br />
holder ett stykke på vei. 12 Presidentene Ronald Reagan og<br />
George W. Bush, er således de mest kjente representantene for<br />
en ”ny-konservatisme” som kombinerer ny-liberalisme, nasjonalpatriotisme<br />
og verdikonservatisme. Denne strømningen<br />
har hatt det politiske initiativet og det retoriske overtaket<br />
siden Reagan vant Presidentvalget i 1980, men har hele tiden<br />
konkurrert mot en mer liberal retning innenfor amerikansk<br />
politikk. 13 Denne liberale strømningen, som kan knyttes<br />
til det Demokratiske partiet, har vært minst like forpliktet<br />
til en ny-liberal økonomisk politikk, men var og er langt<br />
mindre konservativt i verdispørsmål. 14 For øvrig er det denne<br />
strømningen som etter min oppfatning representerer det som<br />
med størst grad av rimelighet kan karakteriseres som det ”andre<br />
Amerika”. Og dette er et ”annet Amerika” som åpenbart har<br />
svært lite å gjøre med noen form for radikal politisk praksis, selv<br />
om det til tider, spesielt i forbindelse med valgkamper, har laget<br />
bekymrede, men akk så nytteløse, opprop mot de amerikanske<br />
storselskapenes beslutninger om å flytte produksjon og kapital<br />
utenlands. Hoveddelen av det Demokratiske partiet forlot slik<br />
sett den progressive, sosialliberale politikken fra New Deal-<br />
(1932-40) og Great Society-tradisjonen (1960-tallet) i løpet av<br />
perioden. Denne utviklingen hadde kommet langt allerede fra<br />
Jimmy Carters periode som President (1976-1980), men ble<br />
enda tydeligere på 1990-tallet, da Bill Clinton erklærte at ”the<br />
era of big government is over” 15 og Al Gore, hans visepresident,<br />
var medforfatter på en artikkel ved navnet ”Rolling back the<br />
State”. q<br />
Mange forlot riktignok den sosialliberale tradisjonen med<br />
et ubehag, eller uten å vedkjenne for seg selv og andre at de<br />
faktisk hadde forlatt den. Det var få som hilste ny-liberalismen<br />
velkommen med glede. Det ”andre Amerika”, eller i det minste<br />
en del av dets representanter, har til og med holdt fast på<br />
idealet om et samfunn hvor de økonomiske forskjellene er langt<br />
mindre enn det som var tilfelle i perioden 1973-2005, men det<br />
har vært sparsomt med initiativ som har forsøkt å virkeliggjøre<br />
dette idealet i praksis. 16<br />
Endringene i synet på stat og økonomi i det Demokratiske<br />
partiet, reflekterer dype endringer i politisk kultur og har en<br />
69
Change language