Leder - Fortid

Norskamerikanere
før og nå
Av Thor Indseth
Den norske utvandringen til Amerika startet i 1825, og ble
en årlig foretredelse fra 1836. Men det var ikke før etter den
Amerikanske borgerkrigens slutt i 1865 at utvandringen fra
Norge vokste massivt. Tre store bølger fulgte, i årene 1866–
73, 1879–93 og 1900–1910 samt en mindre fra 1920–29. I alt
var det i overkant av 800 000 nordmenn som bestemte seg for
at Amerika skulle bli deres nye hjem. I dag er det nesten like
mange amerikanere (3,9 millioner) som regner norsk som sin
første eller annen etnisitet, som det er mennesker i Norge.
Norskamerikanerne har alltid hatt visse særtrekk ved seg,
som har skilt dem både fra det øvrige Amerika og fra Norge.
I denne teksten vil jeg fortelle litt om hvilke særtrekk som har
kjennetegnet norskamerikanerne og hvordan disse særtrekkene
har kommet til utrykk.
Etnisitet er et sosialt konstruert fenomen, og bør derfor
analyseres med det som utgangspunkt. Norskamerikanere blir
således de som selv regner seg som norskamerikanere, uavhengig
av det faktiske slektskapet. Tilpasninger til det amerikanske
samfunnet og utformingen av en etnisk bevissthet er både en
individuell og kollektiv prosess. I denne fremstillingen vil jeg
fokusere på de kollektive prosessene. Dette medfører at større
variasjoner innen det norskamerikanske samfunnet ikke vil
komme tydelig frem. Det er altså viktig å ha i bakhodet at det
norskamerikanske samfunnet både har vært og fortsetter å være
langt mer mangefasetert en denne artikkelen evner å få frem.
Majoriteten i USA – er norskamerikanerne WASP?
Fordi USA er et land av innvandrere, er det problematisk å
peke på hvem som utgjør og har utgjort majoritetssamfunnet
i USA. De mest karakteristiske trekkene ved den amerikanske
majoriteten er at den er hvit, protestantisk og tilhører
middelklassen. Et annet trekk er angelsaksisk bakgrunn,
samt ingen etnisk tilhørighet ved siden av amerikansk.
Norskamerikanerne har vært og fortsetter å være dels innenfor
og dels utenfor denne majoriteten. Fordi norskamerikanerne
i all hovedsak både var hvite i betydningen nordeuropeere,
protestanter og i økende grad en del av middelklassen, kan de
sies å være innenfor denne majoriteten mer en for eksempel
irer eller italienere, og i betydelig større grad enn for eksempel
etterkommere av asiater eller afrikanere. Men nordmenn var
ikke en del av den aller første innvandringen, de regnes ikke
som angelsaksiske og de fremhevet og fortsetter å fremheve
en annen etnisitet ved siden av den amerikanske. Flertallet av
artikler
nordmenns etterkommere ble således ikke absolutt assimilert
inn i storsamfunnet, men fikk en plass delvis innenfor og delvis
utenfor – mer WASP enn ”italieneren”, mindre WASP enn
”amerikaneren”.
Etnisitets kjerne er skillet mellom ”vi” og ”dem”
Etnisitet skapes i relasjon til andre grupper. En etnisk gruppe
oppfatter seg som ”vi”, med visse særtrekk og blir av andre
grupper oppfattet som ”dem” med visse særtrekk. Hvilke
særtrekk som fremheves fra gruppen selv er ikke alltid
sammenfallende med de særtrekk som fremheves av andre.
Når man skal se på hvilke særtrekk som eksisterer blant
norskamerikanere kan man derfor skille mellom særtrekk som
oppfattes innefor ”vi” gruppen og hvilke særtrekk gruppen
tillegges av andre. Med antropologen Batson, kan vi si at
”forskjellen som skaper forskjellen” ikke nødvendigvis er den
samme for alle.
Fordi norskamerikanerne har vært en fåtallig gruppe i liten
konflikt med majoritetssamfunnet, har de i mindre grad enn
andre etniske grupper blitt tillagt markante særtrekk. For
store deler av den amerikanske befolkningen oppfattes ikke
norskamerikanere engang som en egen gruppe, men settes
under en felles betegnelsen skandinaver sammen med dansker
og svensker. Dette har skjedd tiltross for at norskamerikanerne
lenge har følt seg som en egen gruppe med visse fellestrekk,
atskilt både fra andre skandinaver og øvrige grupper i Amerika.
Slik sett kan det sies å ha vært og fortsatt er en ubalanse
mellom hva storsamfunnets oppfatter som norskamerikanernes
særtrekk og hva de selv oppfatter som sine egne særtrekk.
Når dette er sagt, skal man heller ikke undervurdere felleskapsfølelsen,
interaksjonen og samarbeidet mellom de skandinaviske
gruppene.
Uten å sette seg til dommer over norskamerikansk etnisitet
kan vi skille vagt mellom faktiske fellestrekk ved gruppen,
og fellestrekk som i større grad er forestilt. De faktiske
fellestrekkene som jeg vil nevne her, gjelder selvsagt ikke alle,
og kan være trekk også hos enkeltindivider som ikke regner
seg som norskamerikanere. Det er altså summen og frekvensen
av disse fellestrekkene som kan sies å være norskamerikanernes
særtrekk, ikke hvert enkelt av dem. Fellestrekkene
kan sies å være: Norsk som første eller andre språk, luthersk
trostilhørighet, kunnskaper og interesser for Norge, visse
fellestrekk ved familiehistorien som ikke deles med andre
5