Leder - Fortid

fortid nr / 2005
5
grupper, ivaretakelse av visse tradisjoner for eksempel innen
matlaging og håndverk, bosted i det rurale midtvesten, bruk
av visse ytre symboler, som flagg, klesdrakt eller for den saks
skyld jakkemerker og en viss grad av felles referanseramme til
historier, fortellinger og myter som ikke er viden kjent blant
andre grupper. Av mer abstrakt og forestilt art kan nevnes
felleskapsfølelsen i seg selv, oppfatningen om et genetisk
felleskap som gir visse fysiske og mentale egenskaper og
en oppfattning om felles skjebne og felles historie. Jeg må
minne om at de faktiske fellestrekkene ikke har forrang over
de forestilte, de forestilte er vell så viktige for den etniske
bevisstheten og som etniske markører.
Av de overnevnte fellestrekkene er det flere som har forandret
seg over tid, språket er i denne sammenhengen det mest
markante fellestrekket, og ett av de få fellestrekkene som ikke
kan sies å eksistere i dag. Språk regnes gjerne som kjernen i
etnisitet, fordi språket evner å definere gruppen klart, samtidig
som en rekke etniske karakteristikker ligger innbakt i språket.
Språket former hvordan man tenker på og om omgivelsene.
Man kan derfor si at når språket ikke lengre brukes, har en
vesentlig del av gruppens særtrekk gått tapt. Av de andre
fellestrekkene nevnt tidligere har de som hovedregel enten blitt
svakere, mindre utbrett eller at de kun trekkes frem i spesielle
sammenhenger.
En skisse over det Norske Amerika
Norskamerikanerne har vært regnet som svært etnosentriske,
dette kan delvis forklares med Norges rolle i Skandinavia med
en intens nasjonal søken i den perioden de flest nordmenn
utvandret. I grove trekk kan vi si at tiden frem til borgerkrigens
slutt var en periode da norske innvandrere til Amerika i
stor grad oppfattet seg som Nordmenn i Amerika. Etter
borgerkrigen utviklet det seg gradvis en egen norskamerikansk
identitet, denne identiteten nådde et høydepunkt i omfang og i
styrke i perioden 1895 til 1925. Etter 1925 har en rekke etniske
karakteristikker vært på tilbakegang. Utover 1960-årene ble det
blant mange etniske grupper en revitalisering av interesse for
egen bakgrunn og etniske særtrekk, blant norskamerikanerne
skjedde dette utover 1970-tallet. Norskamerikansk identitet
utrykkes og videreføres på en rekke arenaer i dag, slik som
kongresser, slektsstevner, festivaler og sportsarangementer.
Norskamerikansk identitet vises blant annet gjennom behovet
for å skape egne institusjoner, den første og fremste blant disse
var kirken. Egne norske kirker ble etablert allerede på slutten
av 1840-årene. Den første og mest markante norske kirkesammenslutningen
i Amerika var Den norske synode. Den tok form
i løpet av 1850-årene. Selv om det finnes store variasjoner innen
det norskamerikanske samfunnet har Luthersk trostilhørighet
frem til i dag vært et særtrekk ved norskamerikansk identitet.
Dette tiltross for at det aldri har vært mer en omtrent 50
prosent av norskamerikanerne som har vært medlemmer av en
Luthersk menighet.
Egne norske skoler ble etablert i forbindelse med
menighetsarbeid som en reaksjon mot den religionsfrie
amerikanske skolen. Ut fra miljøene rundt disse skolene ble
det i løpet av 1860-70 årene etablert norske akademier. De
egne norske skolene fikk en tilbakegang i forbindelse med
første verdenskrig, men flere av akademiene eksisterer i dag
som colleges med mange norskamerikanske studenter og der
det undervises i norsk og norgeshistorie og norskamerikansk
historie.
De første norskamerikanske avisene kom ut på slutten av
1840-årene, de vokste raskt i omfang og utbredelse. Avisene
knyttet norskamerikanerne sammen over store avstander og
fungerte som en egen norskamerikansk offentlighet atskilt
fra den amerikanske. Pressen var viktig for utviklingen av
en felles identitet basert på felles fortellinger og myter om
hvem man var, og normutvikling om hvem man burde være i
relasjon til storsamfunnet. Tidlig på 1900-tallet fantes det en
rekke norskspråklige aviser i Amerika, faktisk var Skandinaven
verdens største norskspråklige avis. Den tilbakegangen i
markering av ”norskhet” som man kan spore i tiden etter 1925,
ga seg også utslag i pressen. Tilbakegang i antall publikasjoner
og opplag var tydelig fra 1930-årene, og i 1972 ble den siste
norskspråklige avisen i Amerika nedlagt.
De første verdslige norskamerikanske foreningene så dagens
lys på 1850-tallet, men økte i omfang og utbredelse først
på 1870-80-årene, med et absolutt høydepunkt i forkant av
første verdenskrig. Organisasjonene hadde ulike formål men
et fellestrekk var ønske om å ivareta norsk språk og videreføre
norsk identitet. For mange ble foreningene en sentral sosial
samlingsplass. Den største av disse foreningene var Sønner av
Norge, den eksisterer fortsatt, men i en noe annen form en
tidligere. Foreningen har i dag over 60 000 medlemmer og
arrangerer sommerleirer, kurs i norsk språk og håndverkstradisjoner,
og oppfordrer til økt kontakt mellom Norge og Amerika.
Sønner av Norges egen presentasjon av sin historie og hvordan
fokuset i organisasjonen har forandret seg, er illustrerende for
hele det norskamerikanske samfunnet, slik presenterer dagens
Sønner av Norge seg på nett:
Today, Sons of Norway continues to make a conscious effort to build
on the traditions of the past while at the same time focusing on the
contemporary Norwegian-American lifestyles, thereby taking on a
more modern look. There must be programs vital enough to appeal
to the 4th and 5th generation descendants who show interest in
their roots. Those original 18 members of ”Sønner av Norge” would
doubtless be surprised to see where their idea has gone since those first
days in January, 1895, but one must feel confident that they would be
proud to share in this modern philosophy of the fraternal organization
they formed.
En enkeltbegivenhet som bør nevnes er 100-års jubileet
for den første norske innvandringen, som ble feiret i 1925.
Arrangementet var viktig i utviklingen av norskamerikanernes
selvforståelse. Ideer om hvem de var og hvem de burde være ble
utformet og spredd i forbindelse med jubileet. Kjernen i disse
ideene er fortsatt viktige for norskamerikanernes selvforståelse.
Et relativt nytt fenomen er kommersialiseringen av etnisitet. I
dag er det en rekke byer som profilerer seg ovenfor turister som
norske, og en rekke etnisk relaterte produkter selges på festivaler
og i egne butikker. Vedlikehold av mat- og håndverktradisjoner
er viktige inntektskilder for mange foreninger, kirker og
enkeltpersoner. Det er viktig å ikke tolke dette i retning av