Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
fortid nr / 2005<br />
18<br />
Bioteknologiloven av 199<br />
Under behandlingen av lov om kunstig befruktning i 1987,<br />
ba Stortinget regjeringen om å legge frem en melding som<br />
skulle drøfte etiske spørsmål knyttet til norsk bioteknologi<br />
og genteknologi. Regjeringen oppnevnte da det såkalte<br />
Etikkutvalget, som kom med sin utredning ”Mennesker og<br />
bioteknologi” i 1991. Denne rapporten dannet i stor grad<br />
grunnlaget for bioteknologiloven. Denne trådte i kraft i 1994,<br />
og er fortsatt gjeldende, selv om små justeringer har blitt<br />
foretatt. Her ligger bestemmelsene om medisinsk bruk av<br />
bioteknologi i Norge, blant annet kunstig befruktning, preimplantasjonsdiagnostikk,<br />
fosterdiagnostikk, genetiske tester<br />
og personvern. I bioteknologiloven ligger det et forbud mot<br />
endring av arveanlegg i befruktede eggceller. Det er to typer<br />
begrunnelser for dette: Forbudet vil for det første hindre<br />
eugenisk praksis ved hjelp av genetisk kjønnscelleterapi, og for<br />
det andre anses ikke endring av arveanlegg som etisk forsvarlig<br />
fra et mer religiøst eller filosofisk ståsted.<br />
Genterapi<br />
I 1994, samme år som bioteknologiloven trådte i kraft, ble også<br />
begrepet genterapi introdusert for den norske offentligheten.<br />
Genterapi er en klinisk metode som det er meget høye<br />
forventninger til i det medisinske miljøet. Prinsippet går ut<br />
på å skifte ut gener som er årsak til sykdom hos pasienten.<br />
Det første store gjennombruddet for denne metoden kom i<br />
1990, da Dr. French Anderson (National Institutes of Health,<br />
USA), gjennomførte en vellykket behandling av en pasient<br />
med ADA-svikt (alvorlig immunsvikt) ved hjelp av overføring<br />
av genspleisede hvite blodceller. Overføringen ble foretatt via<br />
et virus – en liten genistrek. Virus fungerer nemlig slik at de<br />
overfører sitt eget DNA inn i vertens celler, og inkorporerer<br />
dette inn i vertens eget DNA. På denne måten starter<br />
vertscellen en ufrivillig produksjon av nye virus ved hjelp av sitt<br />
eget transkripsjons- og translasjonssystem. Dr. Andersons team<br />
hadde isolert ADA-genet og satt dette inn i et virus ved hjelp av<br />
etablerte genteknologiske metoder. Deretter ble pasientens hvite<br />
blodceller infisert av viruset under kontrollerte betingelser på<br />
laboratoriet. Det manipulerte viruset inkorporerte nå det friske<br />
ADA-genet inn i vertens DNA istedenfor sitt opprinnelige<br />
DNA. Da blodcellene så ble ført tilbake til pasienten, så de en<br />
rask forbedring av immunforsvaret. 10<br />
Selv om ADA-svikten ikke ble endelig kurert med denne<br />
behandling, skapte forsøket stor optimisme i forskningsmiljøet,<br />
og denne optimismen har ikke blitt mindre med årene; det<br />
gjøres stadig fremskritt på dette feltet. Mulighetene for klinisk<br />
bruk av genterapi er av fundamental betydning for medisin<br />
som fag. Dersom denne metoden innfrir forventningene blant<br />
forskerne, vil dette bli epokegjørende i medisinsk historie;<br />
genetikken vil da forandres fra en diagnostisk disiplin til<br />
kurativ medisin.<br />
Det finnes to former for genterapi som byr på forskjellige<br />
etiske problemer: Genetisk kjønnscelleterapi og genetisk<br />
kroppscelleterapi. Ved å endre kjønnscellene eller en<br />
nybefruktet eggcelle, vil mottageren av de transplanterte genene<br />
bære disse i alle sine kroppsceller. Den nye gensammensetning<br />
vil også videreføres til mottagerens avkom. Her ligger det<br />
altså et stort potensial for eugenisk praksis (den menneskelige<br />
evolusjons selvinnretning), ved at man kan endre den genetiske<br />
verdien som skal overføres til neste generasjon. Dersom man<br />
tenker på dette som et forbedringspotensial for menneskearten,<br />
beveger man seg selvsagt farlig nær de gamle ideene om<br />
rasehygiene. Samtidig vil metoden kunne forebygge sykdom<br />
med en ekstrem effektivitet, dersom kunnskapen og teknikken<br />
blir optimal.<br />
Ved genetisk kroppscelleterapi begrenser endingene seg til<br />
enkelte celletyper hos pasienten, og de transplanterte genene<br />
vil ikke videreføres til neste generasjon. Det er denne formen<br />
for genterapi som kan sprenge rammene for den tradisjonelt<br />
forebyggende medisinske genetikken, og danne grunnlaget for<br />
en klinisk kurativ genetikk.<br />
Forsiktig progresjon<br />
Til tross for det stadig akselererende tempoet i internasjonal<br />
bioteknologisk forskning, har man ikke sett de fremskrittene<br />
i utviklingen av genterapi som mange forventet. Da hele<br />
det menneskelige genom ble annonsert ferdig sekvensert i<br />
2000, fikk man igjen en bølge av optimisme på genterapiens<br />
veiene. Men selv om vi nå kjenner strukturen til alle genene<br />
hos mennesket, vet vi fremdeles lite om hvordan de egentlig<br />
fungerer i kroppen. Et bilde som tidligere har vært brukt<br />
om den nåværende vitenskapelige situasjon i genetikken, er<br />
at vi har oppdaget bokstavene i et nytt alfabet, men vi kan<br />
ennå ikke sammenstille dem til meningsfulle ord. Genene er<br />
under kontroll av et uhyre komplisert reguleringssystem, som<br />
skal sørge for molekylær kommunikasjon mellom DNA og<br />
proteiner, og som regulerer aktiviteten til genet. Aktiviteten<br />
forstås her som den mengden protein som skal produseres<br />
på grunnlag av koden som ligger i genet. Det er dette reguleringssystemet<br />
som pr i dag ikke er godt nok kjent til at vi<br />
kan få et gen til å fungere i nye omgivelser. De teknologiske<br />
utfordringene for genterapien er altså å få viruset til å sette genet<br />
inn på riktig plass i kromosomene til vertscellen, og å sørge for<br />
at genet blir inkorporert i reguleringssystemet på riktig måte.<br />
Selv om denne oppgaven foreløpig har vist seg for vanskelig for<br />
molekylærgenetikken, antar de fleste forskere på feltet at det vil<br />
være utviklet effektiv genterapi eller genbaserte medikamenter<br />
mot de fleste sykdommer innen 2040.<br />
Den offentlige debatten i Norge og ”genet for alt”<br />
Ettersom de mulighetene som følger av den moderne<br />
genteknologien har nådd den offentliglige bevisstheten i Norge,<br />
har også pressen siden begynnelsen av 1990-tallet hatt en lavere<br />
terskel for formidling av nytt fra genetikken enn for andre<br />
forskningsområder. De siste 10 – 15 årene har massemediene<br />
presentert nyheter om at ”genet for” en rekke egenskaper<br />
og sykdommer er funnet. På denne måten har genetisk<br />
forskning blitt oversolgt til folket. ”Genet for” sykdommer som<br />
brystkreft og Parkinsons sykdom, samt egenskaper som IQ og<br />
homoseksualitet har angivelig blitt funnet og isolert. Innenfor<br />
genetikkfaget er begrepet ”genet for” meningsløst i de fleste<br />
sammenhenger, særlig med tanke på at de aller fleste egenskaper<br />
er et resultat av en sammensetning av mange gener, og ikke<br />
minst er egenskapene under påvirkning av et uoversiktlig<br />
antall miljøfaktorer og av det nevnte genreguleringssystemet.<br />
Uttrykket ”genet for…” burde derfor vært erstattet med ”et<br />
gen som kan, under visse forhold, gjøre et menneske mer eller