11.01.2013 Views

Leder - Fortid

Leder - Fortid

Leder - Fortid

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

fortid nr / 2005<br />

18<br />

Bioteknologiloven av 199<br />

Under behandlingen av lov om kunstig befruktning i 1987,<br />

ba Stortinget regjeringen om å legge frem en melding som<br />

skulle drøfte etiske spørsmål knyttet til norsk bioteknologi<br />

og genteknologi. Regjeringen oppnevnte da det såkalte<br />

Etikkutvalget, som kom med sin utredning ”Mennesker og<br />

bioteknologi” i 1991. Denne rapporten dannet i stor grad<br />

grunnlaget for bioteknologiloven. Denne trådte i kraft i 1994,<br />

og er fortsatt gjeldende, selv om små justeringer har blitt<br />

foretatt. Her ligger bestemmelsene om medisinsk bruk av<br />

bioteknologi i Norge, blant annet kunstig befruktning, preimplantasjonsdiagnostikk,<br />

fosterdiagnostikk, genetiske tester<br />

og personvern. I bioteknologiloven ligger det et forbud mot<br />

endring av arveanlegg i befruktede eggceller. Det er to typer<br />

begrunnelser for dette: Forbudet vil for det første hindre<br />

eugenisk praksis ved hjelp av genetisk kjønnscelleterapi, og for<br />

det andre anses ikke endring av arveanlegg som etisk forsvarlig<br />

fra et mer religiøst eller filosofisk ståsted.<br />

Genterapi<br />

I 1994, samme år som bioteknologiloven trådte i kraft, ble også<br />

begrepet genterapi introdusert for den norske offentligheten.<br />

Genterapi er en klinisk metode som det er meget høye<br />

forventninger til i det medisinske miljøet. Prinsippet går ut<br />

på å skifte ut gener som er årsak til sykdom hos pasienten.<br />

Det første store gjennombruddet for denne metoden kom i<br />

1990, da Dr. French Anderson (National Institutes of Health,<br />

USA), gjennomførte en vellykket behandling av en pasient<br />

med ADA-svikt (alvorlig immunsvikt) ved hjelp av overføring<br />

av genspleisede hvite blodceller. Overføringen ble foretatt via<br />

et virus – en liten genistrek. Virus fungerer nemlig slik at de<br />

overfører sitt eget DNA inn i vertens celler, og inkorporerer<br />

dette inn i vertens eget DNA. På denne måten starter<br />

vertscellen en ufrivillig produksjon av nye virus ved hjelp av sitt<br />

eget transkripsjons- og translasjonssystem. Dr. Andersons team<br />

hadde isolert ADA-genet og satt dette inn i et virus ved hjelp av<br />

etablerte genteknologiske metoder. Deretter ble pasientens hvite<br />

blodceller infisert av viruset under kontrollerte betingelser på<br />

laboratoriet. Det manipulerte viruset inkorporerte nå det friske<br />

ADA-genet inn i vertens DNA istedenfor sitt opprinnelige<br />

DNA. Da blodcellene så ble ført tilbake til pasienten, så de en<br />

rask forbedring av immunforsvaret. 10<br />

Selv om ADA-svikten ikke ble endelig kurert med denne<br />

behandling, skapte forsøket stor optimisme i forskningsmiljøet,<br />

og denne optimismen har ikke blitt mindre med årene; det<br />

gjøres stadig fremskritt på dette feltet. Mulighetene for klinisk<br />

bruk av genterapi er av fundamental betydning for medisin<br />

som fag. Dersom denne metoden innfrir forventningene blant<br />

forskerne, vil dette bli epokegjørende i medisinsk historie;<br />

genetikken vil da forandres fra en diagnostisk disiplin til<br />

kurativ medisin.<br />

Det finnes to former for genterapi som byr på forskjellige<br />

etiske problemer: Genetisk kjønnscelleterapi og genetisk<br />

kroppscelleterapi. Ved å endre kjønnscellene eller en<br />

nybefruktet eggcelle, vil mottageren av de transplanterte genene<br />

bære disse i alle sine kroppsceller. Den nye gensammensetning<br />

vil også videreføres til mottagerens avkom. Her ligger det<br />

altså et stort potensial for eugenisk praksis (den menneskelige<br />

evolusjons selvinnretning), ved at man kan endre den genetiske<br />

verdien som skal overføres til neste generasjon. Dersom man<br />

tenker på dette som et forbedringspotensial for menneskearten,<br />

beveger man seg selvsagt farlig nær de gamle ideene om<br />

rasehygiene. Samtidig vil metoden kunne forebygge sykdom<br />

med en ekstrem effektivitet, dersom kunnskapen og teknikken<br />

blir optimal.<br />

Ved genetisk kroppscelleterapi begrenser endingene seg til<br />

enkelte celletyper hos pasienten, og de transplanterte genene<br />

vil ikke videreføres til neste generasjon. Det er denne formen<br />

for genterapi som kan sprenge rammene for den tradisjonelt<br />

forebyggende medisinske genetikken, og danne grunnlaget for<br />

en klinisk kurativ genetikk.<br />

Forsiktig progresjon<br />

Til tross for det stadig akselererende tempoet i internasjonal<br />

bioteknologisk forskning, har man ikke sett de fremskrittene<br />

i utviklingen av genterapi som mange forventet. Da hele<br />

det menneskelige genom ble annonsert ferdig sekvensert i<br />

2000, fikk man igjen en bølge av optimisme på genterapiens<br />

veiene. Men selv om vi nå kjenner strukturen til alle genene<br />

hos mennesket, vet vi fremdeles lite om hvordan de egentlig<br />

fungerer i kroppen. Et bilde som tidligere har vært brukt<br />

om den nåværende vitenskapelige situasjon i genetikken, er<br />

at vi har oppdaget bokstavene i et nytt alfabet, men vi kan<br />

ennå ikke sammenstille dem til meningsfulle ord. Genene er<br />

under kontroll av et uhyre komplisert reguleringssystem, som<br />

skal sørge for molekylær kommunikasjon mellom DNA og<br />

proteiner, og som regulerer aktiviteten til genet. Aktiviteten<br />

forstås her som den mengden protein som skal produseres<br />

på grunnlag av koden som ligger i genet. Det er dette reguleringssystemet<br />

som pr i dag ikke er godt nok kjent til at vi<br />

kan få et gen til å fungere i nye omgivelser. De teknologiske<br />

utfordringene for genterapien er altså å få viruset til å sette genet<br />

inn på riktig plass i kromosomene til vertscellen, og å sørge for<br />

at genet blir inkorporert i reguleringssystemet på riktig måte.<br />

Selv om denne oppgaven foreløpig har vist seg for vanskelig for<br />

molekylærgenetikken, antar de fleste forskere på feltet at det vil<br />

være utviklet effektiv genterapi eller genbaserte medikamenter<br />

mot de fleste sykdommer innen 2040.<br />

Den offentlige debatten i Norge og ”genet for alt”<br />

Ettersom de mulighetene som følger av den moderne<br />

genteknologien har nådd den offentliglige bevisstheten i Norge,<br />

har også pressen siden begynnelsen av 1990-tallet hatt en lavere<br />

terskel for formidling av nytt fra genetikken enn for andre<br />

forskningsområder. De siste 10 – 15 årene har massemediene<br />

presentert nyheter om at ”genet for” en rekke egenskaper<br />

og sykdommer er funnet. På denne måten har genetisk<br />

forskning blitt oversolgt til folket. ”Genet for” sykdommer som<br />

brystkreft og Parkinsons sykdom, samt egenskaper som IQ og<br />

homoseksualitet har angivelig blitt funnet og isolert. Innenfor<br />

genetikkfaget er begrepet ”genet for” meningsløst i de fleste<br />

sammenhenger, særlig med tanke på at de aller fleste egenskaper<br />

er et resultat av en sammensetning av mange gener, og ikke<br />

minst er egenskapene under påvirkning av et uoversiktlig<br />

antall miljøfaktorer og av det nevnte genreguleringssystemet.<br />

Uttrykket ”genet for…” burde derfor vært erstattet med ”et<br />

gen som kan, under visse forhold, gjøre et menneske mer eller

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!