Leder - Fortid

fortid nr / 2005
50
Vietnam-protestene et angrep på etablerte sannheter om hva
som lå i ”liberty and justice for all”. Minner og symboler fra
denne tiden er fortsatt et avgjørende grunnlag for tolkninger av
stridsspørsmålene i kulturkrigene. Det gjelder på begge sider.
Forakt for John Kerrys Vietnam-protest går på den måten hånd
i hånd med indignasjonen over Janet Jacksons pupper, fordi
begge assosieres med et tenkt nasjonalt forfall som begynte på
60-tallet og fortsatte inn i neste tiår. Millioner av amerikanere
følte seg satt på sidelinjen mens de så landet og verden for øvrig
gå fullstendig av hengslene, studenter og politi slåss i gatene,
USA ble ydmyket i Vietnam, det var fri sex, alenemødre i
arbeidslivet, oljekrise, dollarkrise og industridød, og Watergate -
før Jimmy Carter oppsummerte i 1979 og erklærte at landet led
av en ”national malaise”, av en indre, nasjonal selvtillitskrise.
Før valget av Nixon i 1968 var motstanderne av de nye,
opprørske strømningene i liten grad organisert og definert,
bortsett fra raseskilletilhengerne i sør. Etter at Nixon ble valgt
av sine fremmedgjorte arbeider- og middelklassevelgere, The
Silent Majority, i 1968, ble motreaksjonen gradvis mer tydelig.
Høyesteretts legalisering av abort i 1973 ble en sentral faktor
i mobiliseringen av det religiøse høyre, som blomstret opp i
form av en rekke konservative og evangeliske organisasjoner
på grasrotnivå. De kom med både frelse og harme fra Jesus
og fra konservative ideologer. Så da Ronald Reagan tiltrådte
i 1981, var frontene klart definerte, både i innhold og i hvem
som var de stridende. I denne perioden var abort og feminisme
dominerende temaer. De er fortsatt sentrale, men flere har
kommet tydelig til. Kritikk av popkulturen var ikke nytt, men
sensur som virkemiddel ble reaktualisert midt på 80-tallet da
blant andre Tipper Gore, Al Gores kone, presset Kongressen
til å holde høringer om det påståtte ”pornographic content of
rock music”. Det er på grunn av denne kampanjen at det står en
advarsel om ”Explicit Lyrics” på flertallet av de snuskespråklige
CDene dine i dag (også kjent som Tipper stickers).
På 80-tallet ble dessuten debatten om multikulturalisme viktig,
særlig i akademia, med krav om en slags historie nedenfra.
Heller enn en klassebasert historie, handlet dette om minoritetsgruppers
bidrag til historien, om hvordan svarte, indianere
og de stadig mer tallrike latinamerikanerne hadde formet USA.
De som forsvarte det bestående, hevdet at en slik historietilnærming
ville fragmentere det felles-amerikanske, at den ofret
sannhet og vitenskap for politisk korrekthet og gruppestolthet.
Tilhengerne av et multikulturelt historiepensum mente dette
såkalte felles-amerikanske ikke var annet enn eurosentristisk
undertrykkelse.
Utover 1990-tallet ble homofili-spørsmålet stadig tydeligere
som front i kulturkrigene, først i 1992-93 med Bill Clinton’s
”Don’t ask don’t tell”-linje for homofile i militæret, senere
med spørsmålet om homofile ekteskap, som var det mest
fremtredende stridsspørsmålet i kulturkrigene i fjor. 13 delstater
holdt i løpet av 2004 folkeavstemninger om endringer i sine
grunnlover, der samtlige endte med å forby same-sex marriage.
Samtidig ble slike ekteskap legalisert av delstatshøyesteretten
i Massachusetts. På føderalt nivå er den viktigste utviklingen
på dette området hittil i dette tiåret, at høyesterett gjorde det
ulovlig å forby homofil sex. 2 Begrunnelsen var delvis at lover
ikke kan skille på grunnlag av gruppetilhørighet. Det gjenstår
å se om domstolen vil anvende dette prinsippet på forbud mot
homofile ekteskap. En lavere føderal domstol kom allerede i
mai i år til den konklusjonen og kjente et slikt grunnlovsforbud
i Nebraska ugyldig. Det er sannsynlig at denne eller liknende
saker før eller siden ender i den føderale høyesteretten.
I løpet av de seks første månedene av 2005, var det to
stridsspørsmål som utmerket seg i kulturkrigene. Det ene
gjaldt aktiv dødshjelp og synet på hvem som er herre over liv
og død, den grundig kringkastede Terri Schiavo-saken. Det
andre spørsmålet er på overflaten mindre dramatisk, men får
langt større ringvirkninger. I vår gikk det mot fullstendig
sammenbrudd i Senatet, da de ikke greide å enes om
utnevnelsen av en håndfull svært konservative dommere. Det
løste seg, i alle fall midlertidig. Den store stormen var ventet
når det var klart for utskiftninger i høyesterett, domstolen
som har det siste ordet i de fleste av de mest brennbare sakene
i kulturkrigene. Det er derfor spenningen, angsten og håpet er
betydelig når president Bushs kandidat John G. Roberts i høst
skal godkjennes av Senatet. Hans konservative legning kan være
nok til å vippe domstolen i en annen retning enn med hans mer
moderate forgjenger Sandra Day O’Connor på plass.
Hva de egentlig kriger om
Denne samlingen av kulturelle stridsspørsmål har vært forklart
og tolket på flere måter, med og uten bruk av merkelappen
Culture Wars. Det var på 1990-tallet at dette begynte å bli
brukt som samlebegrep, særlig etter at sosiologen James
Davison Hunter brukte uttrykket i tittelen på sin bok fra 1991. 3
Høyrepopulisten Pat Buchanan gav begrepet forsterket kraft da
han brukte det til nærmest å erklære halve Amerika krig i sin
kompromissløse tale under republikanernes landsmøte i 1992. 4
Siden har flere forsøkt å kikke under og bak kulturkrigene. Jeg
skal begynne med Hunters tolkning.
Hunter mener kulturkrigene har sin rot i to fundamentalt ulike
verdenssyn, det han kaller ”orthodox” og ”progressive”. Disse
går på tvers av teologiske motsetninger mellom de tidligere
svært definerende gruppene protestanter, jøder og katolikker.
Han mener å identifisere et brudd en gang på 60-tallet, der
motsetningene mellom ortodokse og progressive innad i disse
gruppene blir større, mens de gamle motsetningene gruppene
imellom, blir svakere. Litt forenklet kjennetegnes Hunters
ortodokse av troen på en evig, uforanderlig moralsk autoritet
utenfor menneskene selv. For de progressive må moralske
sannheter bli til i individets møte med sin samtid. Det som var
galt i går, kan altså være rett i dag. Her kommer vi tilbake til
troskapsedens erklæring om ”liberty and justice for all”.
For dem Hunter kaller de ortodokse, består ”liberty”, eller
”freedom”, i samfunnets frihet til selv å lage sine lover, altså
kollektivets frihet fra tyranniet. For individet ser de frihet som
retten til free enterprise, frihet fra økonomisk innblanding. For
dem Hunter kaller de progressive, er frihet ikke økonomisk,
men en sosial eller kulturell størrelse. Liberty handler altså
om frihet fra statlig, kirkelig eller annen innblanding i
moralske valg. Med andre ord er de ortodokses dogme om
evige, moralske sannheter, ikke forenlig med de progressives
oppfatning av det amerikanske løftet om frihet.