You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
fortid nr / 2005<br />
16<br />
Om holdninger til<br />
bioteknologi i Norge<br />
Av Kim Granholt<br />
På begynnelsen av 1900-tallet var den generelle interessen<br />
for genetikk i Europa først og fremst preget av ideer om<br />
rasehygiene. Enkelte medisinere hadde riktignok et optimistisk<br />
syn på genetikken som diagnostisk verktøy, og i landbruket var<br />
genetikken en modell på vellykket vitenskapelig virksomhet<br />
– men interessen for rasehygiene strakte seg langt utover<br />
fagmiljøene. I 1912 var over 700 delegater samlet i London til<br />
den første internasjonale kongressen for rasehygiene. Delegatene<br />
hadde bakgrunn fra svært ulike deler av samfunnslivet; alt fra<br />
industri og politikk til medisin og biologi. 1 Fra Norge møtte to<br />
delegater: Feministen og abortforkjemperen Katti Anker Møller<br />
og dr. philos Jon Alfred Mjøen. De første tiårene på 1900tallet<br />
ble det opprettet rasehygieniske foreninger i en rekke land<br />
i Europa og USA. I Norge var Dr. Mjøen den mest markante<br />
forkjemper for de rasehygieniske tanker, og han hadde støtte<br />
langt inn i norsk politikk og medisinermiljø. Det var en allmen<br />
og oppriktig bekymring i landet for de kvalitative sidene av befolkningsutviklingen.<br />
I en uttalelse fra Det Medicinske Selskab<br />
fra 1911 heter det: ”Den slekt som kommer er dårligere enn<br />
den som går. Dette sørgelige forhold er frembrakt ved circulus<br />
vitiotus, i hvilken den sexuelle applanasjon og den dermed nøye<br />
sammenhengende feminisme spiller en hovedrolle både som<br />
årsak og virkning”. 2 Den utvetydige biologiske determinismen<br />
krevde biologiske løsninger på ”biologiske problemer”, som for<br />
eksempel fattigdom, prostitusjon, alkoholisme, og kriminalitet.<br />
Dr. Mjøen tok derfor til ordet for at myndighetene måtte<br />
sørge for gunstige betingelser for reproduksjon av ”gode<br />
raceelementer”, slik at ”den ene elendige av i dag ikke skaper to<br />
elendige av i morgen”.<br />
Steriliseringsloven av 19<br />
De rasehygieniske tankene førte til iverksettelsen av steriliseringsloven<br />
av 1934 med bare en eneste stemme imot på<br />
Stortinget. Stemmen tilhørte Gjert Bonde fra Samfunnspartiet,<br />
og han hevdet at dette var ”et av de farligste lovforslag som har<br />
sett dagens lys i landet”. 3 Steriliseringsloven tillot sterilisering<br />
av personer som ble oppfattet som åndssvake eller hadde<br />
”mangelfullt utviklede sjelsevner”, med den hensikt å sikre<br />
kvaliteten på de kommende generasjoner. Det ble i hvert<br />
enkelttilfelle oppnevnt en komité på fire sakkyndige personer<br />
som skulle avgjøre om sterilisering var den rette behandling.<br />
Komiteen måtte inneholde en dommer og to leger. Foresatte<br />
eller andre pårørende hadde mindre innflytelse. På denne tiden<br />
ble åndssvakhet vitenskapelig definert ved at intelligensen ble<br />
gjort til en målbar størrelse. En av pionerene for intelligenstesting<br />
i Norge, Johan Loftshus, uttalte om intelligens: ”Hvis noget<br />
eksisterer, eksisterer det i en viss mengde, og hvis det eksisterer i<br />
en viss mengde, kan det måles”. 4 Praktisk inngripen i utvikling<br />
av menneskearten for å hevde den generelle kvaliteten, tilhører<br />
en retning som kalles eugenikk. Historien om den eugeniske<br />
praksisen er langt fremme i befolkningens bevissthet i Norge,<br />
og det kan være interessant vurdere i hvor stor grad dette<br />
påvirker befolkningens, og dermed politikernes, holdninger til<br />
moderne bioteknologi.<br />
Økt skepsis<br />
I mellomkrigstiden var rasehygiene og eugenikk fremdeles<br />
begreper med positiv valør i Norge. Dette ble assosiert med<br />
fremskritt og vitenskapelighet, optimisme og modernitet,<br />
men etter 2. verdenskrig kom den rasehygieniske teorien sakte<br />
men sikkert i vanry. Rasistiske og rasehygieniske meninger ble<br />
naturlig nok mindre legitime etter at nazistenes ugjerninger ble<br />
allment kjente. I tillegg fikk vi et økt vern om individets rett<br />
til selvbestemmelse. I diskusjoner om moderne bioteknologi,<br />
og i særlig grad gendiagnostikk, på 1990-tallet var debatten<br />
snudd på hodet; da ble antydninger om rasehygieniske effekter<br />
stadig brukt som ren diskreditering av tilhengernes meninger.<br />
Tilhengerne av et utvidet genetisk servicetilbud hevdet på sin<br />
side at fosterdiagnostikk og genetisk veiledning var rasehygienes<br />
rake motsetning, nettopp fordi disse tjenestene kunne<br />
motvirke tendenser til umyndiggjøring ved at økt kunnskap<br />
kunne styrke kvinners mulighet til å ta valg på grunnlag<br />
av saklig informasjon. Merkelig nok har liberaliseringen av<br />
denne praksisen blitt et mye mer omstridt tema i den norske<br />
offentligheten, enn rasehygienen og steriliseringpolitikken noen<br />
gang var i sin samtid.<br />
Tre dokumenter sto sentralt i den etiske revisjonen som fant<br />
sted etter krigen: FNs menneskerettighetserklæring fra 1948,<br />
Unesco-erklæringen om rase fra 1951 og Nurnberg-kodeksen<br />
fra 1947. Menneskerettighetserklæringen forkynte at ”alle<br />
mennesker er født frie og med samme menneskeverd”, noe som<br />
bidro til den nye etikken som omhandlet enkeltmenneskets<br />
integritet. Unesco-erklæringen ble utarbeidet i samarbeid<br />
mellom samfunnsvitere og naturvitere. Dette ble en<br />
kunngjøring med faglig kredibilitet, som proklamerte at<br />
vitenskapen ikke ga grunnlag for å hevde at det eksisterer<br />
nedarvede ulikheter mellom rasene når det gjelder intellektuell<br />
og emosjonell utvikling. Unesco-erklæringen rettet seg mot<br />
den biologiske determinismen. Nurnberg-kodeksen fastslo<br />
at deltakelse i medisinske forsøk skulle være frivillig, og at<br />
pasienter skulle gi informert samtykke i medisinsk praksis.
Change language