You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
urde brukes mot et japansk militærmål uten forvarsel. Bare<br />
dét ville føre til et så stort psykologisk nederlag at Japan ville bli<br />
tvunget til kapitulasjon.<br />
Resultatet av disse drøftelsene ble Potsdamerklæringen fra 26.<br />
juli 1945 som ga japanerne et siste ultimatum. Den nevnte<br />
ikke keiseren med ord, men gav likevel Japan muligheten<br />
til å beholde keiserstyret siden det kun var presisert at de<br />
måtte overgi ”samtlige militærstyrker”. Alternativet ville være<br />
”snarlig og total ødeleggelse”. Japan var allerede fullt klar<br />
over hva ødeleggelse av landet betydde etter åtte måneders<br />
intens konvensjonell bombing, men hva som egentlig lå i<br />
”total ødeleggelse” var for dem heller uvisst. Selv ikke én<br />
atombombe kunne påføre Japan mer skade enn det som allerede<br />
var gjort. USA på sin side hadde allerede prøvesprengt den<br />
første atombomben i New Mexico 16. juli, og hadde en klar<br />
formening om ”total ødeleggelse”.<br />
Etter invasjonen av Okinawa i april 1945 gikk Japans<br />
statsminister Kuniaki Koiso av. Han ble etterfulgt av Kantaro<br />
Suzuki, som var mer tilbøyelig for en fredsløsning. Krigsrådet<br />
bestod av seks menn som alle hadde like mye innflytelse.<br />
Foruten statsministeren var disse utenriksminister Togo,<br />
krigsminister Anami, marineminister Yonai, samt stabsjefene<br />
for hæren og marinen, henholdsvis general Umezu og admiral<br />
Toyoda. Militaristene, som dominerte krigsrådet, nektet å<br />
kapitulere og 8. juni 1945 ble det nok en gang vedtatt at krigen<br />
skulle fortsette til siste mann under den såkalte ”Fundamentale<br />
politikk”. Ifølge Koichi Kido, som var keiserens nærmeste<br />
rådgiver og bindeledd til regjeringen, var særlig de yngre<br />
offiserene i hæren fast bestemt på å kjempe til siste mann, mens<br />
krigsminister Anami mente at de heller burde holde ut til en<br />
invasjon, for så å påføre amerikanske styrker så store tap at de<br />
ble tvunget til en fredsløsning mer fordelaktig for Japan.<br />
Samme dag som ”Fundamentale politikk” ble vedtatt,<br />
foreslo Koichi Kido overfor keiser Hirohito å henvende seg<br />
til Sovjetunionen – som fortsatt hadde en nøytralitetspakt<br />
med Japan – for på den måten forsøke å fremforhandle en<br />
fredsavtale på politisk vis som militaristene kunne godta. Japans<br />
minstekrav skulle være å beholde keiseren som japanerne mente<br />
var av guddommelig opphav. Kido fikk støtte fra keiseren, samt<br />
statsminister Suzuki og utenriksminister Togo. Militaristene<br />
nektet i utgangspunktet noe som helst forhandlinger med<br />
fienden, og var fast bestemt på å kjempe til siste mann, men<br />
motvillig godtok de likevel fredsutspillet overfor Sovjetunionen.<br />
Moskva derimot ignorerte Japan, og hadde ingen ønske om<br />
å bistå dem med å få slutt på krigen. Isteden hadde de møter<br />
med Kina og forberedte et angrep mot det Japan-okkuperte<br />
Mandsjuria.<br />
I slutten av juli mottok Japan så Potsdam-erklæringen.<br />
Utenriksminister Togo mente ultimatumet var akseptabelt,<br />
fordi han tolket det som at keiserstyret kunne beholdes.<br />
Keiseren møtte Togo, og bifalte hans vurdering. Men både<br />
keiseren og statsminister Suzuki var likevel ubesluttsomme.<br />
Statsminister Suzuki ignorerte Potsdam-erklæringen, og 6.<br />
august ble den første atombomben sluppet over Hiroshima.<br />
Amerikanerne fikk imidlertid ikke den umiddelbare<br />
artikler<br />
kapitulasjonen som de hadde forventet – noe av forklaringen<br />
kan ligge i at det var vanskelig for japanske styresmakter å<br />
få en oversikt over hva som egentlig hadde skjedd. Dessuten<br />
var enkelte regjeringsmedlemmer av den oppfatning at USA<br />
umulig kunne ha mer enn én atombombe. En ny atombombe<br />
ble uansett sluppet over Nagasaki1 9. august, bare noen få timer<br />
etter at Sovjetunionen erklærte krig. Det japanske krigsrådet<br />
ble nå delt på spørsmålet om kapitulasjon. Militaristene Anami,<br />
Umezu og Toyoda ville alle fortsette krigen. For første gang<br />
henvendte derfor en statsminister seg til keiser Hirohito for å<br />
få ham til å fatte en endelig beslutning. Han gikk inn for fred<br />
og støttet seg til Potsdam-erklæringen med det forbehold at<br />
keiseren ble beholdt.<br />
USA godtok utspillet. Selv om de japanske militaristene<br />
fortsatt var skeptiske til å overgi seg, bøyde de seg for keiserens<br />
anbefaling om kapitulasjon. Krigsminister Anami underskrev<br />
forordningen for så å begå selvmord neste morgen. Særlig hæren<br />
var i sjokk over beslutningen, og prøvde desperat å overtale<br />
militaristene i krigsrådet om å fortsette kampen. Men 14.<br />
august var krigen slutt.<br />
For å unngå en truende revolusjon og opprør blant<br />
befolkningen, og da særlig de militære, kunngjorde<br />
Hirohito kapitulasjonen på japansk radio 15. august. Dette<br />
var første gang befolkningen fikk høre keiserens stemme.<br />
Noen hæroffiserer som slett ikke ville overgi seg, brøt seg<br />
inn i keiserpalasset natten i forveien i et forsøk på å stjele<br />
båndopptaket, men kuppet slo feil. Keiseren nevnte blant annet<br />
i sin tale: ”fienden har begynt å bruke en ny grusom bombe [...]<br />
hvis vi fortsetter vil det ikke bare føre til utslettelse av Japan,<br />
men også utslettelse av den menneskelige sivilisasjon. Vi må<br />
derfor utholde det uutholdelige”.<br />
Sluttbemerkninger<br />
”Var det virkelig nødvendig”, er et spørsmål som aldri vil<br />
kunne bli besvart skikkelig omkring atombombene mot Japan.<br />
Argumentene for og imot er mange. Keiserens nærmeste<br />
rådgiver, Koichi Kido, sa i et intervju i forbindelse med<br />
World at War- serien at ”kombinasjonen atombombene og<br />
Sovjetunionens krigserklæring bidro til å forkorte krigen”.<br />
Hvis det ikke hadde skjedd kunne Japan sannsynligvis ikke<br />
ha lagt ned våpnene”. Dette får også støtte hos statssekretæren<br />
Hisatsune Sakomizu. Han sa senere at han var meget forbløffet<br />
over bomben, men at det samtidig var nøkkelen til å få Japan<br />
ut av krigen. Et av krigsrådets medlemmer, Admiral Toyodo,<br />
uttalte seg imidlertid slik overfor National Analysis Division of<br />
the United States Bombing Survey: ”Jeg tror ikke det er riktig<br />
å betrakte anvendelsen av atombomben og Sovjetunionens<br />
inntreden i krigen som de direkte årsaker til kapitulasjonen.<br />
Men jeg tror at disse omstendigheter gjorde det mulig for oss å<br />
få slutt på krigen uten å volde altfor meget kaos i Japan”.<br />
Ettertidens motstandere av bruken av atombomben trekker<br />
også frem Sovjetunionenes rolle, at så snart russerne gikk til<br />
krig mot Japan ville keiserriket bli tvunget til å kapitulere.<br />
Denne eventualiteten er likevel mer kompleks enn som så.<br />
For det første er dette en vurdering tatt i etterpåklokskapens<br />
navn. Man kan ikke ta for gitt at de japanske militære ville ha<br />
overgitt seg på fredelig vis til russerne uten at atombombene<br />
89
Change language