Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Det andre begrepet fra troskapseden, er ”justice”. For Hunters<br />
ortodokse er det identisk med den rettferdighet som utmåles<br />
etter evige lover om rett og galt. Mens individuell frihet var<br />
noe økonomisk, er de ortodokses rettferdighet altså en sosial<br />
størrelse, den handler om å ”leve i rettferdighet”. Den er<br />
beslektet med rettskaffenhet, og med det George W. Bush har i<br />
tankene når han sier at noen skal bli ”brought to justice”. For de<br />
progressive er det omvendt, friheten er sosial og kulturell, mens<br />
”justice” først og fremst er økonomisk. For dem er rettferdighet<br />
beslektet med likhet, gjerne i en diskurs om undertrykte<br />
grupper.<br />
I 2003 kom statsviteren James Morone med Hellfire Nation, en<br />
USAs og kolonienes moralske historie fra Mayflower til i dag,<br />
der 1600-talls-puritanerne er opphavet til to ulike tradisjoner. 5<br />
For ham representerer den ene siden en viktoriansk moral,<br />
og den andre en moral utfra tanken om et social gospel, altså<br />
evangeliet anvendt for å løse samfunnets problemer. Denne<br />
todelingen er klart beslektet med Hunters definisjoner av<br />
”liberty and justice”. Den viktorianske siden mener fellesskapets<br />
skjebne er avhengig av de krav som stilles til individenes moral,<br />
og faller individene gjennom økonomisk, er det deres egen feil.<br />
Hos den andre siden rettes de moralske kravene til fellesskapet,<br />
som er ansvarlig for individenes skjebne.<br />
I motsetning til disse kulturelt orienterte analysene, står den<br />
liberale kommentatoren Thomas Frank, som i fjor kom med<br />
boka What’s the matter with Kansas?. 6 Han argumenterer utfra<br />
en materialistisk forståelse, og mener at høyresiden lurer den<br />
lavere middelklassen til å stemme mot sine egne økonomiske<br />
interesser. Han behandler folks kulturelle og religiøse<br />
engasjementet som noe falskt, nærmest som en marxistisk<br />
overbygning de herskende klasser lurer bøndene i Kansas til å<br />
tro på. Det er fristende å si at hans Amerika likner på ”vårt”<br />
Amerika – en erfaren kommentator i Aftenposten refererte<br />
iallfall anerkjennende til ham etter valget, nettopp med poenget<br />
om at arbeidere ”normalt” ville stemt på demokratene. 7 Boka<br />
er imidlertid preget av en blanding av suburbia-nostalgi og<br />
et ønske om en ny præriepopulisme à la 1896. Akademisk er<br />
Frank lite interessant, men boka er nyttig som et underholdende<br />
innblikk i liberales tenkning om kulturkrigene.<br />
Kulturkrigene kan ikke diskuteres uten å trekke inn rase<br />
som faktor. Oppbruddstiden på 60-tallet begynte med de<br />
svartes borgerrettskamp, og i multikulturalisme-striden om<br />
historiepensum i akademia er det hele tiden underliggende<br />
at afrikansk-amerikanerne er ofrene for den hvite manns<br />
hegemoni. 8 Myndighetene har forsøkt symbolske grep, som å<br />
erklære hver februar for Black History Month, og Martin Luther<br />
King, Jr. har fått en egen nasjonal høytidsdag som bærer hans<br />
navn. Affirmative action ble tatt i bruk på 1960-tallet for å<br />
rette opp skjevhetene fra raseskilletiden, men hverken fordeler<br />
ved universitetsopptak eller nasjonal symbolikk ser ut til å<br />
ha hindret en fortsatt vektlegging av afrikansk-amerikanere<br />
som representanter for noe alternativt – og ofte mislykket –<br />
amerikansk. Rasespenningene binder også kulturkrigene til<br />
økonomisk politikk i form av en slags snillisme-diskurs med<br />
”cultural sensitivity” og ”diversity” som nøkkelord. Der kobles<br />
multikulturalisme til trygdesvindel, i Ronald Reagans verden<br />
ofte utført av underforstått svarte ghetto-kvinner - welfare<br />
artikler<br />
queens. En annen symbolsak med sprengkraft, særlig på 70tallet,<br />
var busing, dvs skolebusskjøring mellom bydeler for å<br />
blande elevmassen. De verste fordommene ligger like under<br />
overflaten der noen er tough on crime – de svarte har i hele<br />
perioden vi snakker om vært sterkt overrepresentert i fengslene.<br />
Som Nathan Glazer påpeker, består den kulturelle minoriteten<br />
afrikansk-amerikanere i stor grad av de samme menneskene<br />
som utgjør befolkningen i byområder der sosiale og økonomiske<br />
problemer har økt siden 1970-tallet. 9 Det fortsetter å informere<br />
amerikanerne i kampen om hva som er innholdet i ”liberty<br />
and justice”. Som eksempel på Hunters ortodokse versjon<br />
av ”justice” og Morones viktorianske moralkategori er den<br />
konservative kommentatoren Dinesh D’Souza slående – han<br />
mener ghettoen er fattig fordi den oser umoral. 10<br />
Kvinnefrigjøringen og den seksuelle revolusjonen på 60- og<br />
70-tallet lever også i beste velgående, som et stadig drivstoff<br />
til maskinene som kjører kulturkrigene videre. På ulike måter<br />
reflekteres denne grunnleggende endringen i kjønnsrollene i<br />
bruddet med kjernefamiliens hjemmeværende morsrolle, i unge<br />
kvinners seksuelle frihet, retten til selvbestemt abort, familiens<br />
makt i forhold til skolen, og siden Vietnam også i et politisk<br />
nyttig bilde av maskulin patriotisme. Selv om de feministiske<br />
slagordene har endret seg, stilnet og kommet tilbake de siste 40<br />
årene, har den vedvarende uklarheten om kvinners og menns<br />
roller i samfunnet ligget bak en intens kamp om hvordan<br />
familier, lokalsamfunn, språk og lover skal ordnes i USA.<br />
Selve begrepet Culture Wars er selvsagt heller ikke hugget<br />
i stein. Finnes det virkelig en kulturkrig, eller er det en<br />
konstruksjon som først og fremst eksisterer på grunn av<br />
formen på politisk kommunikasjon? Kritikerne argumenterer<br />
med at mediene trenger konflikten, politikerne trenger klare<br />
fronter, ytterliggående organisasjoner trenger eksistensberettigelse.<br />
Et stort antall amerikanere befinner seg utvilsomt<br />
i en moderat middelsone, der det viktigste i livet er de nære<br />
ting. De spør seg ikke hver dag når de våkner hva det vil<br />
si å være amerikaner. Likevel er det ikke til å komme forbi<br />
at når hyppighet på kirkebesøk ble en sikrere indikator på<br />
stemmegivning enn inntektsnivå i løpet av det 20.århundres<br />
siste tre tiår, så er Culture Wars et relevant begrep. Det ligger<br />
en utvilsom spenning i begrepene som definerer hva det er å<br />
være amerikansk, selv om ikke alle reflekterer over dem daglig.<br />
Det innrømmer også Hunter, han kaller kategoriene ”ortodoks”<br />
og ”progressiv” for polariserende tendenser - han mener ikke<br />
at befolkningen står i to halvdeler rundt hvert sitt flagg. Men<br />
amerikansk politikk er ikke så enkelt som å måle noe langs èn<br />
enkelt akse og finne midten. Fløyene er sterke, og der ligger et<br />
argument for at kulturkrigen er et verdifullt begrep å bruke.<br />
Enten man velger å kalle det ideologi eller kultur, så ser ikke<br />
rational choice-teori ut til å kunne forklare splittelsen i det<br />
amerikanske samfunnet.<br />
I ferd med…<br />
Spørsmålet i begynnelsen av dette innlegget inneholdt den<br />
samtidshistoriske formuleringen ”i ferd med”. Så hvem kommer<br />
til å stå igjen som vinner av kulturkrigen, når den er slutt eller<br />
alle er lei den? Etter mange målestokker har USA, som andre<br />
vestlige samfunn, gått i liberal retning siden 60-tallet. Det<br />
gjelder blant annet flertallets syn på kjønnsroller, abort og<br />
51
Change language