You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Helsedirektør Karl Evang<br />
Til tross for innholdet i disse erklæringene, som kan anses som<br />
grunnlaget for den moderne bioetikken, forsøkte helsedirektør<br />
Karl Evang så sent som i 1955 å forsvare rasehygienisk praksis<br />
ved å forklare ulikheten mellom nazisme og ansvarsfølelse for<br />
kvaliteten på de kommende generasjoner. Han evaluerte steriliseringsloven<br />
på denne måten: ”Under Hitler ble biologiske<br />
kjensgjerninger systematisk voldtatt for å gi grunnlag for et<br />
megalomant overmenneske- og overrasesystem. Men nå skulle<br />
vi hatt tid til å avreagere og til å diskutere problemene på<br />
saklig basis”. 5 Han mente at legene ikke måtte la seg affisere<br />
av nazismen, men betrakte seg som ansvarlige for å ”bevare og<br />
bedre kvaliteten av de mennesker som skal leve i fremtiden”.<br />
Denne holdning var også tydelig hos den anerkjente Professor i<br />
psykiatri, Gabriel Langfeldt. Han mente at sosialt avvik – også<br />
landssvik – ofte skyldtes biologiske defekter. Han fastholdt at de<br />
psykisk abnorme landssvikerne burde få medisinsk behandling<br />
og eventuelt steriliseres. 6<br />
Psykiatrisk sakkyndig i det såkalte Krigsbarnutvalget,<br />
Ørnulv Ødegård, var helt på linje med Evang og Gundersen.<br />
Han mente at minst halvparten av kvinnene som hadde<br />
vært sammen med tyskere under krigen, var ”arvemessig<br />
mindreverdige”. Ifølge hans beregninger – som må ha vært<br />
basert på en meget gammel genetisk teori – måtte da om lag<br />
2500 av de 9000 aktuelle krigsbarna ha arvet sjelelige defekter,<br />
”som selv ikke den omhyggeligste oppdragelse i det beste miljø<br />
vil kunne rette opp i særlig grad”. 7<br />
Banebrytende fremskritt<br />
Disse holdningene eksisterte i Norge parallelt med at forskere<br />
i Europa og USA skapte epokegjørende fremskritt for den<br />
genetiske vitenskapen: I 1953 fant James Watson og Francis<br />
Crick strukturen til DNA - en dobbel spiral som deler<br />
seg i to for å lage kopier av seg selv. Dette må regnes som<br />
etterkrigstidens viktigste vitenskapelige funn for biologi og<br />
medisin. Den medisinske genetikken fikk på mange måter<br />
en ny basis på 1950-tallet. Det ble utviklet mange viktige<br />
cytogenetiske teknikker, som bygde på Watson og Cricks funn,<br />
og i 1959 ble det mulig å påvise Downs og Turners syndrom<br />
ved mikroskopisk synlige kromosomavvik. Dette bidro sterkt til<br />
at den gamle humangenetikken, basert på Mendelsk statistikk,<br />
ble avløst av en mer klinisk medisinsk genetikk, som hadde sitt<br />
eget kroppslige organ – genomet (den samlede mengde DNA<br />
i en organisme). Den medisinske genetikken ble en integrert<br />
del av det medisinske fakultet i 1967, da Kåre Berg ble ansatt i<br />
et nyopprettet professorat i genetikk ved Universitetet i Oslo.<br />
Kåre Berg fikk også opprettet en egen avdeling for medisinsk<br />
genetikk ved Oslo Helseråd i 1975. Norsk genetikk hadde<br />
dermed fått sin første kliniske avdeling.<br />
Tilbudet om fostervannsanalyser ble raskt etablert ved avdeling<br />
for medisinsk genetikk. I 1978 hadde avdelingen en kapasitet<br />
på ca 200 analyser i året, men dette ble en kortvarig triumf<br />
for Kåre Berg: På grunn av mangel på driftsmidler og teknisk<br />
personale, ble tilbudet nedlagt året etter. Denne nedleggelsen<br />
kan ha vært fremprovosert fra politisk hold. I alle fall var det<br />
svært liten politisk vilje til å støtte prosjektet; tiden var ikke<br />
inne for å gi kvinnene selvbestemmelsesrett i praksis. Dermed<br />
havnet Norge på et lavere nivå innenfor prenatal diagnostikk i<br />
artikler<br />
forhold til sammenlignbare land. Eksempelvis var kapasiteten<br />
i Danmark på 3000 undersøkelser pr år i 1979.8 Helsedirektør<br />
Torbjørn Mork oppnevnte i 1978 en arbeidsgruppe som<br />
skulle utrede organiseringen og finansieringen av medisinskgenetiske<br />
helsetjenester i Norge, men det skulle ta mange år<br />
før dette arbeidet ga resultater i form av politisk vilje. Først<br />
i 1985 vedtok Stortinget en utvidelse av kapasiteten for fostervannsundersøkelser<br />
som plasserte det norske tilbudet i<br />
rimelig forhold til sammenlignbare land. Den økende politiske<br />
viljen må ses i sammenheng med den økende aksepten for<br />
kvinnenes selvbestemmelsesrett generelt, og spesielt endringene<br />
i abortloven som ga kvinnene anledning til selvbestemt abort<br />
de første 12 ukene av svangerskapet. Den nye abortloven bygde<br />
på et gradert rettsvern av fosteret, det vil si at fosterets status<br />
og rettsvern øker med levealderen, og i de 12 første ukene er<br />
fosteret å regne som en anatomisk del av kvinnens kropp. Dette<br />
prinsippet fikk gjennomslag til tross for stor motstand fra flere<br />
politiske hold, særlig fra den kristelige fløyen, og dessuten fra<br />
Den Norske Kirke.<br />
Endring av politiske skillelinjer<br />
Det foregikk en endring av de politiske skillelinjene i<br />
bioteknologiske spørsmål i løpet av 1980-årene. Det er<br />
vanskelig å forestille seg i hvor stor grad dette skyldes de<br />
generelle strømningene i politikken på 80-tallet. Den skjerpede<br />
diskusjonen om genetisk diagnostikk, om selvbestemt abort<br />
og om etiske retningslinjer for bruk av genteknologi, kan<br />
også ha vært et nødvendig resultat av at den vitenskapelige<br />
og teknologiske utviklingen hadde økt kraftig i tempo.<br />
Dilemmaene som ble skapt av de teknologiske nyvinningene,<br />
førte til at SV, som tidligere hadde vært ivrige tilhengere<br />
selvbestemt abort som en del av sin kvinnefrigjøringspolitikk,<br />
nærmet seg verdikonservative standpunkter. Høyre delte seg<br />
i to fløyer, og Arbeiderpartiet fikk betydelige problemer med<br />
forsvare sitt standpunkt på en konsekvent måte. Ap mente<br />
at det ikke var grunnlag for å endre abortloven, men at hvert<br />
enkelt tilfelle måtte ”vurderes ut fra den situasjonen kvinnen er<br />
i eller vil komme i”. 9 Det dukket etter hvert opp flere problemer<br />
som Ap ikke kunne gi konsekvente svar på, blant annet mente<br />
partiet at opplysninger om kjønn ikke skulle tillates, men at<br />
det måtte gjøres unntak ved kjønnsbunden sykdom, og likevel<br />
ble det foreslått forbud mot testing av befruktede egg for å<br />
velge kjønn. Det kunne se ut til at Ap-regjeringen brukte en<br />
taktikk som gikk ut på å overse begrunnelser som ikke var<br />
høyverdige nok, for på den måten å unnslippe hele debatten om<br />
selvbestemmelsesretten.<br />
Institutt for medisinsk genetikk på sin side avfeide hele<br />
den brede diskusjonen med henvisning til at det for<br />
lengst var etablert en trygg klinisk praksis, som sikret<br />
enkeltmenneskets rett til å ta informerte avgjørelser for seg<br />
selv. At instituttbestyrer Kåre Berg helst ville unngå en bred<br />
grunnlagsdebatt som inkluderte meningsberettigede utenfor<br />
det medisinske miljøet, hadde trolig sammenheng med frykten<br />
blant forskerne for en mer restriktiv bioteknologisk politikk.<br />
Likevel var det nå ikke til å unngå at høringsinstanser som<br />
Kirken, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Likestillingsombudet,<br />
forsikringsbransjen og Datatilsynet kom på banen.<br />
17
Change language