Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Folks Historie, hadde fra 1851 og de kommende årene begynt<br />
å komme ut fra trykkeriene. Ved et intensivt arbeid kom han<br />
stadig nærmere den tid hvor Norge hadde knyttet nære bånd<br />
til Roma. Munch innså at en gjennomgang av det norske<br />
kildemateriale i Vatikanet måtte til for å kunne gå denne fasen<br />
av vår historie nærmere i sømmene. Stortinget bevilget i 1857<br />
en større pengesum for å muliggjøre denne studiereisen, og i<br />
desember 1858 ankom Munch Roma sammen med hele sin<br />
familie.<br />
I enkelte brev fra Munch til ulike slektninger og venner, ga<br />
han en del bekymrede forutanelser rundt hvordan han trodde<br />
studieoppholdet, og møtet med Vatikanets byråkrati ville bli.<br />
Han så for seg stive prelater og direktører som ville legge alle<br />
mulige hindringer i veien for ham. Disse antagelser ble dog ikke<br />
oppfylt i Munchs tilfelle. Allerede første dagen i arkivet fikk<br />
han stifte bekjentskap med Pater Augustinus Theiner, en liten<br />
firskåren tysker. Han skal etter sigende ha omfavnet den norske<br />
historiker ved deres første møte, og i årene som fulgte skal<br />
han ha gjort sitt ytterste for å lette det arbeidet Munch hadde<br />
kommet for utføre. Reglene som var satt for innsyn i dette<br />
arkivet var etter tidens forhold svært strenge. Ingen besøkende<br />
hadde adgang til kildematerialet utenom åpningstiden, og man<br />
kunne heller ikke bevege seg innenfor skranken som var satt<br />
mellom lesesalen og selve arkivmagasinet. Med tiden fikk disse<br />
reglene et noe mildere ansikt, og Munch fikk ikke bare benytte<br />
arkivet utenfor åpningstiden, men kunne etter hvert selv gå inn<br />
i magasinene for å hente det materiale han trengte. 4<br />
Det var særlig arbeidet i det Vatikanske arkiv som gav mye<br />
av grobunnen for den senere myten rundt mennesket P. A.<br />
Munch. Det er spesielt to dimensjoner som blir viktige når<br />
man skal forstå Munchs ettermæle og betydning, nemlig den<br />
vitenskaplige og den nasjonale. Til begge disse dimensjonene er<br />
det knyttet et ”martyrmotiv”, som gjenspeilet hvordan Munch<br />
”ofret” seg i både vitenskapens og nasjonens tjeneste. I denne<br />
sammenhengen fikk Munch, i manges øyne, plass side om side<br />
med Wergeland, grunnlovsmennene og Hellig Olav. Denne<br />
posisjonen var selvsagt ikke noe Munch selv skapte, men ble<br />
tatt opp i den senere nasjonale myteproduksjon, der dikteren<br />
Bjørnstjerne Bjørnson, og historikeren og venstreideologen<br />
Ernst Sars, var viktige leverandører. Det var særlig her at<br />
omstendigheten rundt Munchs død spilte en viktig rolle. Bildet<br />
av den alltid arbeidende historikeren som aldri tok personlige<br />
hensyn eller overveielser, men som regelrett ”ofret” seg for<br />
faget, vokste fram. Inntrykket som ble skapt av Munch der<br />
han nærmest nitidig arbeidet uten stans, for så å bli funnet<br />
død mellom støvete dokumenter med fjærpennen i hånden,<br />
kan trygt plasseres innenfor denne nasjonale mytedannelses<br />
tradisjon.<br />
De faktiske omstendigheter beskriver en Munch som vel<br />
arbeidet hardt, men som aldri stod særlig tidlig opp om<br />
morgenen. Jevnlig gjorde han små avbrudd i arbeidet der han<br />
kostet på seg en ferie sammen med familien. Man trenger<br />
likevel ikke nedvurdere Munchs innsats som en følge av dette.<br />
Hans bidrag for historiefaget vil nok alltid betegnes som<br />
formidabel og av stor verdi for de kommende generasjoner av<br />
forskere. Disse forholdene er først og fremst viktige for å vise<br />
hvordan Munch, uten vitende, ble del av en nasjonal ideologi<br />
der historiefaget spilte en avgjørende rolle.<br />
artikler<br />
Året var 1863, og Munch hadde skrevet til sin søster Jette i<br />
Christiania der han hadde fortalt om store og plutselige smerter<br />
som førte til at han hadde sunket sammen på gulvet og tapt<br />
bevisstheten. Da søsteren mottok brevet var Munch allerede<br />
død. Etter det første hjerneslaget ble han igjen rammet av et<br />
nytt anfall, denne gangen dødbringende. Kun to dager etter<br />
døde han. Hans siste ord skal ha vært: ”Jeg kommer til at hvile<br />
i Rom”. Han ble gravlagt to dager senere på den protestantiske<br />
kirkegården ved Aventinerhøyden. Munchs virke som historiker<br />
og fagmann var med dette avsluttet, men hans innsats som en<br />
nasjonsbygger var for så vidt bare begynt.<br />
Nyere forståelse av Munchs rolle<br />
Den norske historikeren Odd Arvid Storsveen har i nyere tid<br />
skildret Munch som en betydelig eksponent for tysk påvirkning<br />
på den norske kulturen, og han legger da særlig vekt på hans<br />
innsats for å fremme de historisk-vitenskaplige krav som ble<br />
lansert av tyskere som Droysen, Niebuhr, Ranke m.fl. Han<br />
bemerker samtidig at Munchs livsverk manglet den nødvendige<br />
”retoriske flyt” og således ikke klarte å nå ut til noen større<br />
leserskare. Hans innsats bestod, i følge Storsveen, først og<br />
fremst i å tilføre den nasjonale historieskrivning et større<br />
vitenskaplig tilsnitt, samtidig som han skapte et grunnverk<br />
som andre historikere kunne dra nytte av i senere tid. Munchs<br />
metodiske bidrag skapte et paradigmeskifte innen faget, der<br />
klassifiseringen av kilder ble et viktig punkt. En eldre kilde<br />
ble for eksempel foretrukket framfor en yngre o. l. Storsveen<br />
viser også en sammenheng i forhold til nyere tider, der han<br />
konkluderer med at historiefaget som en ”nasjonal spydspiss”<br />
er fallende. Historikeren kan i dag ikke konkurrere med<br />
”nasjonale helter” som Dæhli eller Drillo, sier han. 5<br />
Historiefagets endrede betydning kan slik ses i sammenheng<br />
med endrede strukturer i samfunnet. Selv om mange neppe<br />
vil si at historie ikke lenger bærer de samme beveggrunnene<br />
for menneskelig atferd og identitetsdannelse, finnes det likevel<br />
en dimensjon som står fast den dag i dag. Det er at vi hele<br />
tiden skaper og revitaliserer oss på nytt og på nytt, og i denne<br />
sammenhengen er historien, eller rettere sagt vår forståelse<br />
av fortiden den viktigste årsak. Her kan en for lengst død<br />
skikkelse som P. A. Munch lede oss hen til i hvert fall en sikker<br />
erkjennelse: at den som først har stukket hode ned i historiens<br />
dyp, vil la seg prege av den.<br />
Noter<br />
1. Kjus, Audun 2003, ”Sitt fedrelands Herodot.” P. A. Munch og det<br />
norske folks historie. Norsk folkeminnelag/Aschehoug. ss. 11-31.<br />
2. Sannes, John 1959, Patrioter, Intelligens og Skandinaver. Norske<br />
reaksjoner på skandinavismen før 1848. Universitetsforlaget, Oslo. s.<br />
63.<br />
3. Dahl, Ottar 1990, Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre.<br />
Universitetsforlaget, Oslo. s. 70.<br />
4. Kolsrud, R. D. 1910, P. A. Munch i det vatikanske arkiv. Chr.<br />
Schibsteds bogtrykkeri. Kristiania. ss. 3-10.<br />
5. Storsveen, Odd Arvid 2001, Evig gammel. i Øystein Sørensen (red.)<br />
2001, Jakten på det norske. Gyldendal. ss. 237- 247.<br />
15
Change language