Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

Inger och bakom henne skymtade rektorn och större delen av lärarkåren.
- Typiskt, tänkte han. Får en vaktmästare aldrig släppa loss?
210
Drømmeskår
af Maren Caroline Frogner Werner, Norge
Han stakk foten forsiktig ned i vannet. Solen hadde en rødlig farge. Det
store, mørke havet hadde nok også oppdaget dens skjønnhet, for i et eneste
stort jafs slukte den solen hel. Månen entret himmelen og laget glitrende brusinger
på havoverflaten. De små bølgene som slo inn mot stranden var som
silke for ørene og han kjente søvnen sige over seg som en stor, tung stein.
Like ved han var fremdeles festen i gang. Familie og venner sang, danset og
koste seg. Han ville bare sitte og se på, ville bare sitte og høre på de han var
glad i og det gjorde han lykkelig. Han var trygg. Han la seg på ryggen ned i
sanden, og gravde sine små, skjøre hender ned i den. Følte på hvert eneste
lille sandkorn, som om de var ørsmå babyer som trengte omsorg. Deretter så
han opp på stjernene, de smilte til han, og med et lite smil om munnen sovnet
han inn med nattens store himmel som en varm og mektig dyne over seg.
”Pip pip pip!” Vekkerklokken skar i ørene. ”Pip pip pip!”. Han prøvde å
synke ned i sengen, prøvde å begrave hjernen i natten og la den bli der. ”Pip
pip piiiip!” . Han var fortapt. Dagen hadde for lengst fått overtaket. De tynne,
bleke leggene karret seg ut på et teppebelagt gulv. Han redde opp sengen
etter seg. Rettet litt på lakenet, så puten og så dynen. Han likte å ha det ryddig.
Han tok på seg en lys olabukse og en mørkeblå t-skjorte. Han rettet litt
på håret og smilte oppgitt til et lite speil, det eneste som fortsatt var helt i leiligheten.
Forsiktig åpnet han døren ut til gangen. De knallblå øynene så først
til venstre, så til høyre. Ingen lyder. Han holdt på å snuble i et par ølflasker
i det han gikk ut av rommet. Varsomt tok han flaskene opp og bar dem med
seg inn på kjøkkenet. Hans munn sukket da han så alt rotet. Det lå noe overalt.
Mens vante fingre plukket flaskene opp, en etter en, var tankene atter en
gang rettet mot moren. Han visste aldri hvor hun befant seg. Han visste ikke
om hun var alvorlig eller om hun tullet. Han visste ikke om hun var glad eller
lei seg. Han visste ikke alltid en gang om hun levde. Men han godtok at det
var slik. Det var mange som hadde det verre, tenkte han, så han syntes ikke
det var riktig å klage.
211