Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

neinteresse. De mørkebrune øynene, det svarte, strie håret og den markerte
haken hadde laget syltetøy av nesten alle pikehjertene på trinnet.
Men svaret hans hadde såret henne dypt, så hun spurte Jack etterpå hvorfor
hun ikke fikk være med.
- Martin sa at du hadde nektet å være med, enda han hadde tigget og bedt
deg på sine knær.
Hun kunne se at han virkelig trodde på Martin. Ingenting kunne ødelegge
den tilliten. Det var ikke den ting i verden hun kunne gjøre for å sveise
denne gjengen sammen igjen. Vennskapet deres var for alltid brutt.
Martin pratet nesten aldri til henne med mindre han måtte, derfor snakket
hun lite til ham også. Han var alltid så flau og brydd, akkurat som om han
prøvde å skjule noe. I bryllupet fikk hun ikke engang en gratulasjon fra ham,
selv om han var Jacks forlover. Likevel hadde hun sett ham sende henne
stjålne blikk bak fint buede øyebryn. Petra husket den dagen så godt, selv om
Martin hadde vært en tornebusk blant alle de andre tulipanene.
Solen stod midt på himmelen, og ikke en sky var å se. Men likevel var det
ikke for varmt til å kle seg i de beste klærne man hadde. Alle bestevenninnene
hennes var der og hjalp henne med brudekjolen og sløret, faren som
førte henne opp til alteret hvor hennes beste venn og elskede mann stod, smilende
og forventningsfull. Fra folkemengden hørtes beundrende sukk og
hviskende ros om kjolen hennes og om hvor godt hun og Jack passet sammen.
Lukten av blomstene trengte inne i hver tanke og hvert ønske. Alt
hadde vært som i barndomsdrømmen. De lange stegene hennes brakte henne
langsomt nærmere og nærmere, og orgelet som annonserte at her kom hun,
bruden, gjorde alt perfekt.
Tårene presset på øynene der hun satt i trappeoppgangen. Malingen var
begynt å flasse av og tregulvet var fullt av riper og skrammer som gjorde det
ubehagelig å sitte. Tankene hennes ble brutt av skritt innenfor døren. Hun
skvatt opp og spurtet til etasjen over. Petra rakk så vidt å gjemme seg bak
rekkverket. Der nede, to meter fra henne, så hun Jack gå ut.
- Petra! ropte han, for så å spurte ned trappene.
Hennes elskede mann, så blind han var. Akkurat som sist uke, da hun
hadde fått et anonymt brev som ikke egentlig var så anonymt.
”Han er ikke den rette for deg, Petra. Finn deg en annen som virkelig bryr
seg om deg. Gjør det slutt nå før det blir for smertefullt.”
Hun vaklet bakover og dunket i veggen etter å ha lest beskjeden. Sakte
164
gled hun nedover til hun satt på bakken med brevet i den skjelvende hånden.
Det måtte være Martin. Ingen andre hadde satt seg imot bryllupet deres? Jeg
må snakke med Jack om dette. Akkurat da kom han subbende mot henne, og
ble stående og stirre.
- Hvor mye? sa han omsider.
Hun ble bare sittende og se forfjamset på ham. Hva mente han?
- Hvor stor er regningen?
- Det er ingen regning, svarte hun, lettet over at han ikke hadde lest tankene
hennes. Etter en liten stund, fortsatte hun:
- Vi to må ta en prat om Martin.
- Det syns jeg også!
- Syns du? spurte hun forbauset.
- Du har tilbrakt mindre og mindre tid sammen med ham. Det er på tide
dere lærer hverandre å kjenne igjen! Så ble han med ett tankefull. - Han inviterte
meg til å komme til ham om en uke, en slags guttekveld med bare oss
to, men han har sikkert ikke noe imot det hvis jeg inviterer deg!
- Det er virkelig ikke nødvendig, forsikret Petra ham. Hun ville unngå
Martin for enhver pris, brevet hans hadde gitt frykten nytt grunnlag.
- Greit, jeg inviterer deg ikke, jeg insisterer på at du skal komme! Og dermed
basta! Nå skal vi tre ha det hyggelig sammen igjen! Han smilte til
henne.
Det var ikke til å tro, han skyldte på henne for det som var skjedd, at det
var henne som hadde skapt striden. Nå mistet hun tålmodigheten.
- Les dette! ropte hun og viftet med brevet foran nesen på ham. - Og fortell
meg hva du mener om det!
Det ble et øyeblikks pause mens han leste, og hun stirret granskende på
ham. De fine ansiktstrekkene som hun kjente så godt fra barndomstiden, de
snille øynene med den ømheten som viste at han virkelig elsket henne, og det
kule håret som han la så mye arbeid i. Alt dette mente hun passet personligheten
hans perfekt, snill, øm og flittig.
- Det må være en av brødrene mine som bare spøker med deg, slik at du
skal flippe ut sånn som nå. Slapp av, de mener ikke noe med det!
Han kom mot henne og la en arm rundt hodet hennes for å trøste, men hun
vred seg unna.
- Det er Martin som har skrevet dette. Han har unngått meg siden vi ble
kjærester, Jack, og han gjør alt for at jeg skal føle meg utilpass og utenfor.
Jeg tror kanskje han føler noe spesielt for meg som gjør at han ikke klarer å
være nær meg. Tenk om… Lenger kom hun ikke, før hun ble avbrutt av at
165