Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

jeg og Adrian sammen stor sett hele tiden. I starten fikk vi kommentarer fra
de andre elevene, så en dag tok jeg igjen. En gutt som var spesielt slem kom
bort til meg i skolegården. Adrian hadde feber og var hjemme.
”Så kliner du og Adrian?” spurte han i en hånlig tone. Jeg plantet knyttneven
min midt i tryne på han. Det føltes så utrolig deilig. Etter dette var det
ingen som plagde oss. Jeg gjorde det mye bedre på skolen også. Hjemme
gikk ting bedre, jeg var fremdeles ikke overdrevent begeistret for Geir, men
jeg klarte å godta ham.
Klokken 02.39, den 4. mai ringte telefonen. Det var moren til Adrian. Hun
klarte nesten ikke å snakke, etter flere minutter fikk jeg ut av henne at Adrian
lå på sykehuset. I to sekunder stoppet hjertet mitt, jeg slapp telefonen og løp
inn til muttern og Geirs soverom.
”Adrian er på sykehuset, kjør meg!” ropte jeg og løp tilbake på rommet
mitt og tok på meg noen klær. Først når jeg satte meg i bilen, kjente jeg at
hjertet mitt var tungt som en safe. Uten at jeg var helt klar over det rant hadde
tårene mine rent, og gjort ansiktet mitt vått.
Vi kom til sykehuset, og gikk mot intensivavdelingen. Det stinket sykehuslukt
i gangvirvaret. Jeg så moren til Adrian satt på en benk og gråt. Når jeg
kom bort, tok hun seg sammen.
”Adrian er død,” sa hun.
”Nei,” sa jeg, ristet på hodet, klarte ikke å se det i øynene. Maktet nesten
ikke stå oppreist.
”Nei!” skreik jeg, mens tårene fosset. Hylgrein som et liten barn, men
inne i meg hadde det enda ikke gått opp for meg.
”Nei, mamma. Han er ikke død!” sa jeg, mens jeg tviholdt i henne.
Etter begravelsen gikk alt til helvete. Jeg klarte det bare ikke. Gjorde ikke
leksene, slo til enhver som kom i min vei. Muttern, lærene, eleven og alle
andre unngikk å konfrontere meg. Jeg kalte norsklæreren min en jævla hore,
men det fikk ingen konsekvenser. En dag, midt i sommerferien, dro jeg ut i
skogen. Satte meg på et fjell. Solen stod høyt på himmelen. ”Hei Adrian,” sa
jeg, ut i den tomme luften. ”Jeg trenger deg, vet du det. Hvorfor måtte du gå
ut i veien? Bilsjåføren måtte i fengsel. Men det var egentlig ikke det jeg kom
for å si. Veit ikke om du veit det, men jeg har blitt verre enn før. Du fikk fram
alt det gode i meg, og nå sliter jeg med å finne det igjen. Men det må jeg, for
du ville ikke at jeg skulle stoppe opp, det veit jeg. Men det er så jævlig van-
116
skelig å forsette uten deg. Etter sommeren starter jeg i 10. klasse, og da skal
jeg prøve mitt beste. Muttern har satt bryllupet på hold, men jeg skal si at hun
ikke trenger det. Hun skal tross alt leve etter at jeg flytter ut.
Fra nå av kommer jeg og besøker deg på kirkegården. Jeg glemmer deg
aldri! Jeg kommer aldri til å glemme deg Adrian Stone, gutten ingen så, men
som reddet mitt liv!”
117