Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

melsk, alle tanker om det vonde som hadde vært eksisterte ikke lenger. Han
strøk henne sakte og kjærlig over magen, med et smil om munnen. Laila reiste
seg opp på albuene og kysset ham. Han så på det mørke håret hennes,
tenkte på barnet som skulle komme, og lurte på om han eller hun ville ha det
samme mørke håret.
Hun fikk varmen hun hadde ønsket seg. Huden hans føltes som gylne skyer
og hendene hans var som sommerfugler i vinden.
Hjertet hennes var helt igjen. Martin var jo her med henne, hva kunne gå
galt? En dør smalt i etasjen under. Med et smil i øynene vekket hun Martin
som hadde sovnet på magen hennes.
- Mamma og pappa er hjemme, kanskje du burde gå?
Han så på henne med redsel og sinne. Hun kunne kjenne den foruroligende
følelsen dypt nede i magen. Som kannibalske sommerfugler som rev
hverandre i biter. Hun prøvde å holde ham tilbake, men han dyttet henne
bestemt bort. Hun syntes det var noe i øynene hans, noe farlig.
Hun tok tak i armen hans og holdt ham tilbake. Med et bedende blikk ba
hun ham bli, ba ham holde seg rolig. Til hennes stadig voksende lettelse ble
han igjen, og la armene rundt henne.
Pusten hans var varm mot øret hennes. Hun nøt det. Tunge skritt utenfor.
Noen banket på døra. Moren hennes tittet inn. Det var som om hun skulle til
å si noe, men da hun så Martin tidde hun, snudde og gikk. Med et raskt blikk
på hverandre visste de at det var på tide å dra. Begge to. Sammen.
Martin grep jakken sin, og hun selv rasket med seg en liten, avlang mobiltelefon.
De skyndte seg ut i gangen og gikk mot trappa. Hun var engstelig,
foreldrene hennes kunne ikke fordra Martin, bare fordi han var annerledes.
En innvandrer. Og i deres øyne, en inntrenger. Men Martin var født og oppvokst
i Norge, og hun kunne ikke forstå hvorfor foreldrene hennes mislikte
ham. Han så ut som en nordmann, snakket som en og oppførte seg som en.
Det føltes som om de mørke veggene skulle til å falle over dem. Hun tok
hånda til Martin som en ren refleks. Mobilen lå i lomma på de svarte buksene
som et tegn på at hun ikke ville skilles helt fra foreldrene. Selv om hun
forlot dem nå.
Trappa kom til syne da de var kommet rundt hjørnet. Og ved bunnen stod
foreldrene hennes. Moren, som var liten og lubben, med røde kinn og smale
øyne. Faren var ulik, men hadde allikevel likheter. Han var høy og lubben,
med smale øyne, stor nese og kløft i haka. Armene hans var like store som
lårene til moren.
30
Martin stoppet og betraktet dem. Hun så forvirret fra foreldrene til
Martin, klemte hånda hans raskt, og kjente med lettelse av han klemte tilbake.
Sakte, uendelig sakte, gikk de sammen nedover trappa. Faren hennes la
armene i kryss. De digre overarmene hans bulte ut, og en blodåre i tinningen
pulserte raskt.
Laila så på Martin. Øyenbrynene hans hadde trukket seg sammen og
øynene lyste av pur faenskap. Hun så ned på det slitte teppet som dekket
trappetrinnene. En klump i halsen vokste som en flodbølge over havet. Og
den kom til å treffe land i et brak.
Hun la seg litt i bakgrunnen da de kom ned trappa, men holdt ennå handa
hans. Foran seg så hun ryggen til Martin og moren, og litt av faren som stod
rett foran Martin. Stemningen i lufta kunne man nesten ta og føle på. Laila
var redd. Hun var glad i Martin, men også i foreldrene sine, selv om de tok
aldri så mye feil.
Martin prøvde å gå mellom moren og faren hennes, men faren tok tak i
Martins skuldre og filleristet ham mens han ropte og skrek. Martin kunne
ikke gjøre noe, så Laila prøvde å hjelpe. Hun tok tak i armene på faren og
bad ham stoppe. Men moren holdt henne igjen, så hun kunne ikke gjøre noe.
Tårene vellet frem mens hun var tvunget til å se på at kjærligheten i livet
hennes bli filleristet, skremt, ropt til og bli bedt om å dra og aldri komme tilbake.
Men Martin hadde fått nok. Han trakk pusten dypt, og skallet sin motstander.
Panne mot panne, blod mot blod. Laila prøvde å snakke med moren
som holdt henne fast i de armene som engang hadde vugget henne, elsket
henne, strøket henne over håret når hun hadde mareritt, men ingenting hjalp.
Begge to gråt, begge deres kjære var i slåsskamp.
Martin kom seg på beina fortere enn faren til Laila, og prøvde å strekke
ut hånda i vennskap, for å hjelpe. Men det nyttet ikke. Den store bjørnen av
en mann bare snerret og bannet. Laila stod helt stille, i frossen redsel mens
hun så på scenen som utspilte seg. Hun følte ikke at det var virkelig. Hun
kunne likeså godt ha sett dette på tv. Men tårene som rant var ekte.
Da Martin så at hjelp ikke nyttet, tok desperasjon, frustrasjon og sinne
over. For å hindre å bli banket selv, sparket han faren til Laila mens han lå
nede. Laila skrek høyt og prøvde å nå to av dem hun elsket mest på jord.
Moren holdt henne ikke lenger, og hun var fri til å løpe. Mens redselen spiste
henne opp innefra prøvde hun å få dem til å holde opp. Men ingenting nyttet.
Hjelpeløs kunne hun bare se på. Hun ropte og drog i jakkeermet, men det
31