Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

Jack la en hånd om munnen hennes.
- Petra, Petra! Martin ville aldri gjort noe sånt, han er ikke typen til det!
Jeg har alltid stolt på ham før, og jeg vil ikke svike tilliten vår nå. Dessuten,
hva ville han få ut av det? Han forteller meg alt, så jeg vet at han ikke er glad
i deg.
Han la begge hender på skuldrene hennes og så henne rett inn i øynene.
- La meg aldri høre slike anklager mot Martin igjen. Greit? Det er deg jeg
elsker, ingen andre. Du elsker vel meg også?
- Så klart jeg gjør. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, svarte hun mens han
strøk henne over håret.
Men likevel klarte hun ikke å få brevet ut av tankene, og det lå og gnaget
i underbevisstheten. Flere ganger den natten våknet hun i kaldsvette med
Martins ansikt malt med huleboermaling foran øynene. Han var overalt, og
hun fikk ikke drømme i fred. Regnet som trommet forsiktig og malende som
en katt på taket, var det eneste som hørtes. Iblant ble det forstyrret av Jacks
halvkvalte snorkelyder, men alt annet var stille. Lukten av det nymalte soverommet
deres trengte inn i henne. Hun var helt alene, det var ingen hun
kunne snakke med om denne siden av Martin som Jack nektet å se.
I hodet kunne hun fremdeles høre gjenlyden av Jacks fjærlette skritt ned
trappen. Det var klart han elsket henne, men den tilliten han hadde til Martin,
ville han aldri få til henne. Det hadde hun allerede fått flere beviser på. Det
klareste var nok for et par dager siden hvor han hadde kommet styrtende inn
døren etter en kveld hos Martin med noen lapper i hendene.
- Hvorfor gjør du dette Petra?
Hun så opp og stirret granskende på Jack for en forklaring
- Gjør hva da? Jeg stryker skjortene dine!
- Dette! svarte han iltert og slengte lappene i fanget hennes.
”Hold deg unna Jack, jeg vil ikke dele ham med deg lenger, nå er vi gift!
Petra.” ”Jeg vil ikke ha noe mer av guttekveldene deres. Jeg vil ha Jack her.
Dra på livsvarig ferie! Petra.” Hun orket ikke lese flere av dem, det var for
absurd. Martin prøvde å velte hele skylden over på henne, for da ville Jack
gjøre det slutt. Og da blir hun ledig slik at Martin kan prøve seg!
- Den drittsekken! sa hun for seg selv, litt for høyt, men forstod straks hva
hun hadde gjort.
- At du kunne, Petra! Han er min beste venn!
- Men, men! Jeg har ikke…
166
- Jeg orker ikke høre på unnskyldningene dine om at ”alt er Martins feil”.
La nå stakkars Martin få være i fred. Dette med lappene har gått hardt innpå
ham, ja, han gråt faktisk på skulderen min. Det er ikke ofte du ser slike store,
barske gutter gråte, og det glemmer du ikke så lett!
- Du må tro på meg, det er ikke…
- Jeg vil ikke høre et ord til om denne saken. Nå sier vi den er opp og
avgjort. Om to dager drar vi til Martin som avtalt og har det hyggelig!
Et par dager senere stod de i trappeoppgangen hans. Ingen av dem sa et ord,
hun fikk ikke lov. Alt som satt i hodet hennes, var Martin. Petra hadde på
følelsen av at dette ekteskapet ikke ville vare særlig lenge slik tingene nå
stod. Jack kom med noen advarende ord på veien opp trappene.
- Ikke et ord om hvordan du har oppført deg, og du bør ikke en gang tenke
på å si unnskyld. Det er for sent nå, vi skal bare oppføre oss som vi ville gjort
til vanlig.
Jack strakte hånden opp til ringeklokka, og de hørte tassende skritt
komme mot dem.
- Hei, kom inn. Jeg har dekket på til oss, sa Martin og flyttet på den store
kroppen sin slik at de fikk passere. Øynene hans gransket henne nøye, og
hun merket fremdeles det sviende blikket hans i bakhodet da hun satte seg.
På bordet var det fineste serviset hans og blomstene i vasen var nydelige.
Stearinlysene flakket vakkert i det dunkle mørket, og det var strødd hjerteblader
på gulvet som Martin fort feide innunder sofaen. Man skulle ha trodd
han hadde en dypere mening med dette møtet.
Mens hun satt og beundret alt arbeidet Martin hadde lagt i denne jobben,
oppfattet hun spørsmålet om hvorfor hun var med. Resten var kun mumling,
men likevel myknet noe av følelsene hennes for Martin. Han var ikke den
fæle skurken hun hadde trodd, han var faktisk ganske søt. Alt dette måtte vel
være for henne, at han ville si unnskyld for alt som var skjedd.
De to andre kom og satt seg på hver sin side av henne, men hun enset det
knapt. Selv samtalen under middagen var et sort hull i hukommelsen hennes,
men hun våknet igjen idet Martins glass sprutet over Jacks skjorte og han
fikk låne en ny. Enda en gang runget Martins stemme i ørene hennes, som
ekko:
- Jack er ikke den rette for deg!
Plutselig, slik som sitronsaftskrift dukker opp ved høy varme, gikk det opp
for henne hva hun måtte gjøre. Den eneste måten å få vite sannheten på, var
167