Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

nen, og de to stirret på hverandre en lang stund.
”Vet du hvorfor du er her?”
Ståle holdt opp det åpnete brevet.
”Da vet du hvorfor du må dra?”
”Jeg har ikke…”
Sjefen avbrøt ham med en håndsopprekning.
”Vi jobber for et stort firma, Andersen. Et firma med mange hemmeligheter
vi ikke vil gi ut. Ting vi bare betror til de av høyest rang eller de vi har
størst tillit til. Hvordan du fant ut den opplysningen vet ikke jeg, men det
både jeg og du vet, er at vi må finne en løsning på problemet.
Inntil vi vet sikkert, for det var fra din maskin denne opplysningen ble
røpet, må du forlate oss.
La oss begge håpe vi tar feil.”
Sjefen reiste seg, tok Ståle i hånda og viste ham ut.
En tåre svømte forsiktig bak brillene og mot sigaretten.
Skoene subbet bortover gangen. Skuldrene hang, hatten satt skjevt og øynene
stirret fra en avgrunn.
Endelig hjemme, var den første tanken Ståle fikk da han tok i dørhåndtaket.
Han vred det, han dyttet og han banket på.
Bak den låste døren hørtes hjertesårende gråt.
Foran på døra hang en lapp:
Hvis du virkelig elsker meg, sov i bakgata.
Hvis ikke, dra til helvete din utro jævel.
Døra gikk opp, og en jakke angrep Ståle.
Med et brak ble døra lukket og låst.
Ståle sto der, stirret på døren og prøvde å begripe hva som hadde hendt.
Det gikk noen minutter før hjernen tok igjen verden. Ståle spaserte bort
til veggen, snudde ryggen og sank sakte ned. Han stirret på lappen, på døra,
på hatten som hadde falt på ganggulvet og jakka han holdt. Kinnene ble fuktet,
regn falt på skjorta og hodet falt i hendene. Små strimer av vann ble tørket
opp, og Ståle så opp med hovne øyne. Døra var like låst.
Sakte reiste han seg. Med langsomme fottrinn subbet Ståle bortover og
ned trappene. For hvert trinn ned sank også hans humør likeså.
Ståle entret dem skitne bakgaten, et sted få feiere aktet å ta turen. Med
tunge skritt spaserte han over avfall som hadde blitt liggende, halvfulle søp-
60
pelposer og løst bygningsmateriale. Han samlet noen litt rene svarte poser og
puttet dem i en haug, før han datt ned på dem.
Hva er det som skjer?
Ståle tittet opp. Fortvilet tørket han vekk tårene som hadde samlet seg.
Hvorfor skjer dette med meg?
Og ettersom lyset falmet, gjorde også tankene hans det.
Drypp, drypp, drypp.
Et ørlite tegn av liv kom til syne på den ødelagte personen.
Han ristet seg ut av mørke tanker, og våknet til live. Ståle tittet på den lille
fossen av vann som sildret ned fra hatten. Han var knekt. Hvorfor de tingene
skjedde dagen før hadde han ingen begrep om, men han visste en ting.
Uskyldig, det var han.
Jeg har ikke røpet noe om en ting jeg ikke vet om. Og jeg har ihvertfall
ikke vært utro.
Hvem gjør dette mot meg?
Et fottrinn. Med frosne fingre løftet Ståle hatten og reiste seg i sittende
stilling.
Fottrinnene kom nærmere. De stoppet. Skikkelsen stirret på Ståle, Ståle
stirret tilbake.
”Ynkelig!”
Skikkelsen slo ned en svart paraply han hadde kommet med. Det var en
ung mann, på alder som Ståle, med svart lærjakke og brunlig hår. De stirret
ubehagelig på hverandre.
”Hvem er du?”
Skikkelsen flirte.
”Hatt en fin dag på jobben i går?”
En kald istapp sank nedover ryggen og inn i magen på Ståle. Munnen
hans åpnet seg, men ingen ord slapp fri.
”Ikke like pratsom som den gangen hva? Men, men. Folk forandrer seg.”
”Kjenner jeg deg?” Et gnist av sinne kom til syne i Ståles øyne, men forsvant
da tomheten kom tilbake.
”Kjenner og kjenner. Vi var mye sammen på gamleskolen. Men ikke som
venner.”
Det glødet i øynene til skikkelsen, munnen vred seg opp i et ondt smil og
viste rene hvite tenner.
”Du husker det kanskje ikke? Men du var jo alltid med den vennen din,
og eneste tanker du hadde på den tiden var enten han eller kjæresten. Og når
61