Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

Skoleveien var ikke lang. Han hadde gått den samme veien i snart syv år nå
og kunne nesten gå den i blinde. Han plystret for seg selv og hadde en god
følelse i magen, i alle fall bedre enn den vanlige. Skoleklokken ringte i det
øyeblikk han gikk inn i skolegården. Alle barna beveget seg inn i bygget, og
han fulgte med.
Klasseforstander Lars Morkensten åpnet døren til klasse 7B’s klasserom
og klokken hadde passert halv ni.
”God morgen!” Han var like positiv som vanlig. En gjeng med halvsovende,
men for så vidt blide elever gampet inn og satt seg ned på plassene
sine.
”Jeg skal bare ta et lite opprop før vi begynner dagen,” sa Morkensten.
”Even?” runget det utover klasserommet.
”Ja!” Even var til stede.
”Cecilia?”
”Jeg er her!” En tynn, men høy jente med brune øyne besvarte læreren.
Og slik fortsatte det. Gjennom nesten hele alfabetet. Helt til;
”Og til slutt, Nils?” sa Morkensten. En blåøyd gutt med mørk blå t-skjorte
tittet opp på sin forventningsfulle lærer.
”Ja,” sa han. Enkelt og greit. Til slutt, men allikevel med på listen. Det
gjorde han glad.
På en knirkende, men ganske behagelig trestol var Nils vitne til at skoledagen
smøg seg av gårde. Han sa ingenting, men fulgte alltid godt med.
Bendik, som satt ved siden av han, var derimot rake motsetningen. Han skrek
ut når han fikk sjansen og tilbrakte derfor også en rekke timer på rektors kontor.
Likevel sa han aldri noe til Nils. Det hendte noen ganger at han streifet
blikket bortom Nils, og Nils smilte, men Bendik smilte aldri tilbake.
Så var skoledagen forbi. Hvis du så godt etter kunne du skimte en liten
gutt i barnemengden. Han hadde ransel, mørkeblå t-skjorte og lys olabukse.
Skoene hans var slitte og øynene trette. Han subbet bortover som om han
ønsket han ikke skulle bevege seg noen vei. Ut av skolegården, over veien og
bortover fortauet. En skolisse løsnet og den spinkle barnekroppen bøyde seg
forsiktig ned for å knyte. Straks reiste Nils seg opp igjen. Så skvatt han til.
Som om en elektrisk strømkilde hadde berørt hans skjøre kropp, ristet den.
Han tok et skritt tilbake, men så fremdeles inn i to snille, oppvakte, grønne
øyne.
To gutter sto stille og så på hverandre. Nils ville ha reist land og strand for
å finne ut hvem den andre var, men leppene hadde klistret seg fast i hverandre
som to klumper med kvae.
212
”Hei!” sa den ukjente gutten. Han så på Nils med et spørrende blikk. De
var omtrent på samme høyde og alder. Gutten hadde brun bukse, grønn tskjorte
og fregner. Det oransjefargede håret var merkelig plassert på et ganske
stort hode.
”Hei,” Nils svarte.
”Hva heter du?” sa den ukjente gutten.
”Nils,” svarte Nils og var snarere i vendingen denne gangen. ”Du da?”
”Jesper,” sa gutten, ”hyggelig å møte deg!” Jesper smilte, og så hoppet og
danset han videre bortover fortauet.
Nils studerte han nysgjerrig. Hans øyne var festet på den ukjente gutten
som en planke er spikret til veggen. Han ville rope etter gutten av full hals.
Ville spørre om han kunne være med å leke eller noe, men han torde ikke.
Gutten hadde sagt han syntes det var hyggelig å møte han, men det var sikkert
bare noe han sa til alle han møtte. Allikevel var Nils’ ansikt betydelig
mer fargerikt og opplyst nå enn fem minutter tidligere. De spinkle bena svevde
som fjær bortover i en verden hvor bakken var av silke og fuglene sang
konstant. En vakker verden. Som endte akkurat i det døren lukket seg bak
han med et brak.
”Faen, er det gutten din igjen?” En mannestemme runget gjennom huset.
Hverdagen var for lengst tilbake.
”Ikke snakk sånn om Nils!” sa en tynn stemme.
”Hei vennen,” hun henvendte seg til sin sønn.
”Hei,” sa Nils.
”Hvordan var dagen din?” Morens pust luktet kvalmende tobakk.
”Å! Nils her og Nils der. Alltid Nils! Du har ikke tenkt å bry deg om hvordan
min dag har vært kanskje?” Mannestemmen tilhørte en stor mann i 40årene
med lite hår og store muskler.
”Jeg mente det ikke sånn,” sa moren. ”Jeg bryr meg jo om deg!”
”Det eneste du gjør er å lyve, jævla kvinnemenneske!” Den store mannen
smelte igjen utgangsdøren.
”Nei, Trond vent!” Moren åpnet døren, løp ut og stemmen hennes ble svakere
og svakere inntil den ble helt borte.
Tilbakelagt og på evig venteliste lå en liten gutt på sin seng med skjelvende
ben og røde øyne. Ingen følte redselen og hatet krige inne i seg som
den lille gutten gjorde. Ingen så. Ingen brydde seg. Og det såret mer enn
tusen slag noen gang ville kunne såre.
Skoledagen gikk fort i dag. Nils kunne ikke vente på å gå hjem igjen.
213