Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

Levende stillhet
af Maria del Carmen Gomez Myhre, Norge
Rammene på veggen avspeilte en gjemt og glemt fortid. En tid hvor hun var
en datter, da ting var annerledes, den gang hun ble betraktet som levende.
Øynene fulgte minnene under glassene og de trefargede kantene, og minnene
kom som en bølge mot henne. Øynene ble fjerne og gjenspeilende av
det svake lyset i hjørnet. Bildene av den dagen hun og hennes søster hadde
vunnet stemnet i judo med en liten pokal i den ene hånden på hver av dem.
Dagen hun gikk ut av sitt siste år på videregående med gode resultater, og var
kommet inn på filosofi. Og det kjæreste hun hadde i livet, Odin, den sorte
araberen som var hennes og dagen hun hadde vunnet tredje plass i landsmesterskapet
i dressur. Sammen med henne var hennes far, mor og søster.
Øynene fyltes som når det blir høyvann og oversvømte to grønne øyne
under sorte vipper. Gråten var stille, for stemmen var forstummet og ville
aldri kunne fortelle at hun var der.
“Æ e jo her, koffer ser ingen d?”
Hun ønsket at hun kunne rope og skrike ut sitt ønske om å komme tilbake
til det livet hun en gang hadde. Smerten i brystet buldret som en kakkelovn
om vinteren som nylig var blitt fylt med mer å tære på. Men stemmen
ville aldri mer kunne synge, eller fortelle de ord hun ønsket å fortelle.
Klokken tikket videre med lange visere og fortalte at det var sent på natten.
Øynene fortsatte sin vandring ut gjennom de store dørene som stod åpne
mellom uskyldshvite gardiner, de flagret en døende dans. Utenfor var det
stille, bare vinden lekte i trekronene og sendte varme pust mot huden. Blader
blafret og laget hviskelyder i trekronene. Som om vinden ville fortelle henne
hvordan verden ble til. Ting bare hun skulle vite, men aldri fortelle. Verden
forandret seg utenfor, kornet på åkeren forbi inngjerdningen bøyde seg og
gamle minner fortalte hva som ville komme.
“Det rægne. Skulle ønske æ kunne kjenne varme dråpa i ansikte, snurre
rundt og rundt, t at æ meste ballansn, dætt ned i græsse, kan se blanke dråpa
dale mot mæ og så førsvinne!”
Noe bare hun og søsteren brukte å gjøre når ting var fortid, midt på nat-
149