Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

Hendene fingret febrilsk med en svart kulepenn og føttene trampet stille
under pulten. Plusser og minuser fylte tavlen, men alt Nils kunne se var to
grønne øyne under et oransjefarget hår.
Små maur kravlet rundt i magen da Nils gikk bortover fortauet. Han
kunne ikke slutte å smile, og måtte ta seg selv i å gå for fort flere ganger. Så
plutselig stoppet han opp. Han gapte og bet tennene over en stor porsjon luft.
Hvorfor i alle dager skulle Jesper komme på samme sted til samme tid i dag?
Han følte seg dum. Smilet bleknet. Han holdt pusten. Så seg rundt en siste
gang, og sannelig, et stykke bortover veien kom en liten gutt hoppende. Han
hadde noe i hånden. Solen sved i øynene på Nils, så han hadde vanskeligheter
for å se, men jo, det kunne være, han så det nå, Jesper kom nærmere og
nærmere og snart sto de to foran hverandre, akkurat som dagen før.
”Hei! Hvordan har du det i dag?” Jesper hadde en energi Nils aldri før
hadde kjent på kroppen.
”Bare bra, takk,” sa Nils, ”du da?”
”Jeg har det fint! Jeg er på vei til sjøen og skal fiske krabber,” sa han.
Nils elsket sjøen, men fisket krabber hadde han aldri gjort.
”Så spennende,” sa Nils. Rynkene i pannen hans og de store blå øynene
derimot, sa mye mer enn det.
”Vil du være med, kanskje?” sa Jesper.
Nils visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Munnen ble formet som en
meter lang og buet banan, øynene oste glede og tankene for flere mil rundt
og rundt.
”Tja, tror jeg har litt tid,” sa Nils, ”skal bare inn med sekken først.”
Nils gikk slik han alltid gjorde, stille bortover til sitt hus, men da han kom
på innsiden hoppet og danset han. Han ville synge høyt. Han ville ringe
moren og fortelle henne alt. Det var som om han hadde fått et nytt liv. Han
var så oppspilt at han nesten glemte hva han skulle. Men bare nesten. Han
gjennomsøkte kjøkkenskuffene, fant snøre og klype, og så vandret han ut og
lukket døren etter seg som om han skulle ut og smake på livet for første gang.
Det knaket i treplankene som holdt bryggen sammen. Solen varmet om kapp
med hjertene til to små gutter. De lo og pratet. De fikk sjelden krabbe, men
det gjorde ingenting. Timene løp i likhet med små musepoter og som et knips
med fingrene var solen på vei ned i horisonten, på jakt etter nye eventyr. Nils
og Jesper lå fremdeles på brygga. Krabbeklørne pilte av gårde idet de etter
hvert fikk sin frihet. Klokken var blitt mange og inntrykkene store.
”Det er vel på tide å gå hjem nå,” sa Jesper. Nils så nølende på han, men
214
visste godt at han burde vært hjemme for lenge siden.
De surret sammen krabbesnørene sine og tok fatt på veien hjem. En kjølende
bris slo følge og virket svalende på sommerbrune armer. En kunne
høre gresset bøye seg for de små føttene. De gikk over veien og bortover fortauet.
De små hendene passet varsomt på hvert sitt snøre og begge så ned
som om en historie stod skrevet på asfalten. Klokken hadde passert halv ti
da de sto utenfor Nils’ hus.
”Kan vi fiske krabber i morgen og?” Nils løftet et utålmodig blikk mot
Jesper.
”Kan vi vel,” sa Jesper og smilte lurt. Nils smilte tilbake. Jesper nikket,
snudde seg rundt og fortsatte vandringen på vei hjem. Nils betraktet han i
noen minutter. Deretter åpnet han ytterdøren og brakte kroppen sin inn i den
lille leiligheten igjen.
Hadde dette vært en hvilken som helst annen kveld, hadde Nils bekymret
seg for hvor moren var. Han bekymret seg selvfølgelig i dag og, men ikke på
langt nær like mye som vanlig. Han gjespet idet han tok av seg klærne og
førte bena ned i en pysjbukse dekorert med biler og tog. Hodet la han varsomt
på puten, mens han brettet dynen over seg. Bilder av krabber, sjøen og
Jesper overdøvet lydene av at moren kom inn ytterdøren. Smaken av sjø og
latter fulgte med idet han slikket seg rundt munnen. Sakte, men sikkert svevde
Nils inn i nattens favn, men denne gangen gledet han seg til å stå opp
dagen etter.
”Hvor var du hen i går da?” sa moren da Nils kom inn på kjøkkenet morgenen
etter.
”Jeg fisket krabber med Jesper vel,” sa Nils, med en stor dose stolthet i
stemmen.
”Jaha, og hvem er det?” Det virket som om moren virkelig brydde seg.
”En kamerat. Jeg traff han for to dager siden. Han er like gammel som
meg og liker å fiske krabber!” Nils klarte nesten ikke å holde seg. Han ville
fortelle alt til moren. Hvor glad han var, alt de hadde funnet på og hvor fint
han hadde hatt det. Men noe holdt ordene tilbake. Stoltheten? Spenningen?
Eller var det kanskje det at han ikke følte han skyldte moren noe. Nå var det
hun som for en gang skyld skulle være den uvitende.
Med rak rygg satt Nils seg ned ved kjøkkenbordet.
”Jeg skal være med han i dag og,” sa han, mens han tygget på en bit av
brødskiven. Moren satt og studerte han med to forunderlige øyne og store
smilerynker i kinnene.
215