Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

Hun gikk rundt svingen og opp på haugen, forbi tause kattelyder og stumme
kråker. Hun enset ikke vind eller vær, småløp videre nedover bakken og stoppet
ikke før hun nådde postkasserekka. Hun stod stille en stund, mens hun
bare kikket på den og pustet tungt. Så strøk hun den over lokket. Det skrapet
deilig i fingeren ved følelsen av malingen som smuldret opp under huden.
Postkassa gynget rolig opp og ned. Den satt litt løst i de rustrøde hengslene,
og det skulle bare et lite spark til å løsne den helt.
Det knirket i drømmen, og hun snudde seg like fort som helten i en actionfilm
idet smijernsporten plutselig gled åpen. Der stod han, utenfor huset,
med morgenkåpe og avflasset navn. Hun ville tilby seg å male det på igjen,
men bare fortsatte å se at flak på flak løsnet og forsvant. Og han så tilbake.
- Går du med posten du, eller?
Blikket hans flyttet seg fra øynene til hånden hennes, og ikke før oppdaget
hun at fingertuppene fortsatt lå og hvilte på postkasselokket. Hun rev
dem bort i en slik fart at hun nesten slo til seg selv. Det var som å slippe taket
i en fjellvegg og falle ned i dypet. Nå som hun ikke lenger holdt seg til postkassa,
falt hun nedover veien. Hun løp og løp, forbi tunge, hvite trær og sure
snømenn, og stoppet ikke før hun stod utenfor grønnsakshandelen.
Hun fikk igjen pusten før hun gikk inn. Der stod kasser på kasser med
friske frukter og grønnsaker. Mennesker trasket rundt i lørdagsmodus og tok
seg tid til å kikke langt og lenge på hver bit for å finne den største og rødeste.
Hun trakk en hvit plastikkpose ut av lommen i den tjukke boblejakka og
bøyde seg ned. Deretter begynte hun å fylle den med frukt og grønnsaker
som hadde havnet på gulvet. Hun lesset inn klissete druer og bulkete epler,
salatblader og brune bananer, og akkurat i det butikkeieren kom ut fra lageret,
forsvant hun ut døren.
Hun vandret rundt på kjøttkledde knokler og visste at verden var der, men
ikke at hun var en del av den. Og da den gamle mannen stakk hodet ut døren
til butikken sin for å rope henne tilbake, var hun allerede borte bak hjørnet.
Hun både ville og ville ikke gå forbi, så hun fortsatte med lukkede øyne. Da
hun stoppet og åpnet dem, stod hun og så på den igjen. Hånden ble trukket
mot den som magnet mot kjøleskap, og hun lengtet etter lyden av smijernsporten
som gled opp. I stedet var det et kort smell og et avsluttende klikk
som hoppet opp og ned på trommehinna. Dørhåndtaket gikk ned og døren
åpnet seg. Hun limte seg selv fast til isen så hun ikke kunne rømme, men
klarte å rive opp bakken til rota og beine oppover på tunge føtter.
Isen forsvant plutselig under henne, men kom så altfor fort tilbake igjen.
50
Hun lå der, med et osean av trillende frukter og grønnsaker rundt seg. I noen
sekunder måtte hun bare ligge og ta seg til halebeinet.
- Går det bra med deg, eller?
Hun begynte med skotuppen og jobbet seg oppover. Den var bred og grovt
brun. Vinterstøvler. De så altfor store ut til de lange, tynne beina. Han stod
med den tomme plastikkposen i hånda og et forundret uttrykk i fjeset. Så
reiste hun seg opp og løp igjen. Hun løp og løp, en lang omvei, før hun vendte
hjem med et lite spark inne i seg. Det lå en hvit pose på dørmatta da hun
kom tilbake.
Flere madrasser lå oppå hverandre i sengen. Det var bredt et sort silkepledd
over dyna. Store, myke puter stod tilfeldig langsmed veggen. Hun satte seg
på tronen og tømte innholdet i posen utover pleddet. Det lå en tannpirker i
en av foldene i teppet. Nå boret hun den forsiktig inn i en myk drue. Så festet
hun den til et eple. På toppen satte hun et salatblad, og under salatbladet
to hvitløksfedd. Til slutt pyntet hun med en halv agurkskive under drua.
Grønnsaksansiktet smilte til henne. Hei, Oscar. Men hun kunne ikke smile
tilbake.
Stemningen sørget for seg selv. Taklyset dempet seg langsomt, stearinlysene
laget sin egen ild og lot seg ikke blåse ut da Oscar gikk for å åpne vinduet.
Hun hørte vingeslag. Snart var rommet fylt med brevduer. De løftet
henne over i sengen og dro tårene ut av øynene hennes med hyssing. Det rant
i rolige elver nedover tinningene og samlet seg i små sjøer i ørene. Hun følte
seg som en prinsesse der hun lå og døste, omringet av glatt stoff. Men erten
under det nederste madrasslaget boret seg inn i ryggraden, og duene bruste
med vingene og skrattet høylytt. De satte penn til papir, mens myk melis i
drømme ble til tørr isopor, og skrev med ørsmå bokstaver:
Når verden bare triller forbi
og du i din villeste fantasi
klemmes fast mellom tanker og drømmer
og lapper lappen med hakkete sømmer
En liten sjel i et nøtteskall,
et sprang som ender med knall og fall,
sett nålen i boblen av fantasier,
hva får hun tilbake som bare tier?
51