Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

Igjen stod tomheten.
Et kremt knuser stillheten. Den fyker avsted og skårene krasjer ubarmhjertig
inn i ham, dypt inn. Han bretter øyenlokkene opp. Hun holder fram en blek
hånd, sitter lent litt fremover;
”Skal jeg hjelpe deg med den der...?”
Hjelpe meg? Han leter i tomheten. Med hva...? Så mye, så lite. Han stryker
forhenget forsiktig bort fra erindringens dyp, lager fotavtrykk i lett støv.
Stoffet duver i vinden et øyeblikk bak ham, så langsomt, som i sakte film,
buldrer det ned i råtne treplanker. Kraftige, håndbearbeidede tråder revner,
støv virvler opp.
Mamma, hvorfor snakker du ikke med meg...? Han hører en skjelvende
stemme, gjemt i gamle bokhyller av minner slå frem og tilbake. ...hvorfor...
Et svakt smil i erindringen fosser frem. Rødglaserte badefliser. ... mamma...
Rødt hår som tidligere var lyst og fagert. Han puster skjelvende inn.
Lungene trykkes sammen. Vognen dirrer som en pianostreng gjemt inne i et
flygel. Piken ovenfor ham smiler ømt. Det skinner beroligende i øynene hennes.
Blottede håndledd; så tynn, blek hud. Han griper tak i seteryggen, krampaktige
bevegelser. De stadige endringene mellom lys og mørke forsvinner.
Hun smiler, ømme øyne. Det lyser mykt og varmt.
Kupeen endrer form. Han presser stålet under jakken inn i ribbena.
Vognen tar og tar fart og suser gjennom mørket. Smerte. Lav hvisking. Det
verker i hodet, lange nåler glir inn i tinningene. Lyden av hud som brister og
gir etter. Synet blir blurrete. Ikke mer nå. Sporene hyler i smerte.
Langt unna hører han en stille gråtende barnerøst. Han må blunke for å
holde seg rolig. Ut kommer små lyder. Hun lener hodet svakt til siden, åpner
munnen noen millimeter, hever og rynker øyenbrynene. I en vennlig bue
markerer de grå øyne. Tusen skitne ravnenebb hakker i hans mage, spiser
opp innholdet. Han faller. Måneøyne glinser i vinduene; beregnende og forventningsfulle.
Rundt og rundt. Han bærer båren på skjøre barneskuldre. I
stille nattetimer hører han dem briste. Måneøyne kommer nærmere. La meg
være.
Pusten nærmer seg. Månen stikker. Han puster skjelvende inn. Reiser seg
opp. Jenta ser på ham, pupillene utvides. Ta meg med. Makten er hans og
hans alene. Den lille gutten gjemmer seg bak murene. Den store skyggen spiser
opp virkeligheten. Truende muskler våker over hvite håndledd.
128
Uforstående øyne, han puster lettet ut, ser ømheten forsvinne derfra. Så
uskyldig, for alltid uskyldig. Rødglasert vinyl og krampaktige tynne hender.
Håndledd brister. Blå ild danser stadig villere. Så mange gått tapt, så mange
fortjent.
Salt fyller sjøen og flommer over.Verden forsvinner. Igjen sitter gutten
bak metallveggene med hendene presset mot røde, verkende ører. Det klirrer
svakt. Ulven forlater sitt bytte forsiktig, styrer etter månen. Men månen er
regnbuens bror og vinteren hersker.
Det klirrer i istapper, det synger i metall. Det er alt hans. Oppbruddets tid
må komme snart. Dommens dag må komme. Stål vil igjen dele hud fra hud.
Dypere denne gang. Blå ild råder. Han trår ustøtt ut av vognen. Tørker ansiktet.
Orienterer seg og vandrer sakte mot den kalde sirkelen på himmelen.
Sirkler omgir ham.
Hvor enn han går hører han det bak i bevisstheten. Stille og evinnelig
klinger det; de evige håndjerns sang.
129