Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

Løsningen
af Liv Stangeby Isaksen, Norge
Ååh, hva faen er det med meg? Hvorfor klarer jeg det aldri lenger? Hun reiste
seg brått av den plutselige panikken som sitret i hele kroppen, unnskyldte
seg med at hun skulle på do og gikk ut. Den kjølige luften for gjennom neseborene
og hun måtte konsentrere seg for å puste skikkelig. At han viste interesse
for henne var gammelt nytt, og hun hadde alltid likt det før. Likt å bli
beundret, likt å bli sett på med lengtende blikk, men ikke nå lenger. Alt var
forandret, hun så opp mot de grå skyene og håpet at det kom til å bedre seg
etter hvert. Å nei, der kom Kristine.
- Du bare stakk jo, hva skjedde a?
- Det er ingenting.
- Jo, fortell da? Hva hendte? Du skulle sett Sikander, han så temmelig forvirra
ut.
- Nei, det var ikke noe, la oss gå tilbake til kantina.
Når hun tenkte over episoden nå skjønte hun hvor rart det må ha virket. Men
hva annet kunne hun gjøre? Hun klarte ikke å fortsette å flørte den dagen,
klarte ikke de lure blikkene, de ømme, nesten umerkelige håndstrykene. Hun
hadde ikke klart det noen andre dager heller for den saks skyld. Det var til å
bli gal av iblant. Å møte Sikander i dag hadde fått henne til å tenke på den
episoden som skjedde for så lenge siden. Det var egentlig litt rart at de ikke
hadde snakket sammen siden ungdomsskolen. Eller det var vel egentlig hun
som ikke hadde holdt kontakten, men blitt værende hjemme de få gangene
den gamle gjengen skulle treffes igjen.
Det var tilfeldig at de var på akkurat den samme kaféen, fordi han bodde
på den andre, litt finere, siden av byen og hun hadde aldri sett han her før. I
begynnelsen hadde begge vært litt sjenerte, men det tok ikke lang tid før praten
var i gang. De satt og mimret en god stund, men det beste av alt var likevel
den herlige følelsen av å sitte der med en gammel venn uten å tenke en
eneste vond tanke.
Forandret seg hadde han også, ikke blitt så mye høyere riktignok, men fått
185