Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

stolthet i stemmen over Miriam. Elena hadde også en gang hørt klangen i
foreldrenes stemme og sett ømme og stolte blikk møte øynene hennes. Men
nå levde hun ikke for mer enn å sove, spise, bare eksistere uten å være.
- Kan ikke du passe på ho litt Miriam, æ må i et ærend på butikken. Så
kommer æ så fort æ kan t bake.
Stemmen hadde smilt før den forsvant ut av døren med et nytt smell. Og
et nytt hoppende hjerte i forglemmelsen.
Det ble stille og noen ganger hørte Elena små lette fortrinn over gulvparketten
og en varsom nynning.
“Syng før mæ. D e så stille her. Jag stillheta bort før mæ, æ træng no anna
enn stillhet. Æ har så mye av den.”
Øynene lå vendt mot vinduet og den milde brisen var blåst opp og sendte
gardinene på en vill fanes dans inn i rommet. Vinden hvisket ikke lenger, den
laget høye stemmer som blandet seg med hverandre. Insektene var forstummet
og klamret seg fast for å ikke bli ført bort med strømmene. De kunne
ikke fly, ikke være fri. Ruskingen i trærne ble sterkere, løst løv flagret over
engene, og snoren på flaggstangen slo mot metallet som sendte små klirrende
lyder med naturens stemme og sjel.
Gardinene dekket henne til først, men Elena merket at noen var der. Og
øynene søkte i det halvt opplyste rommet som nesten ingen beveget seg inn
i hvis de ikke måtte.
“Kæm e d før nån? Miriam?”
Hun ville spørre, men stemmebåndet ville ikke vibrere og sende lydene
ut. Akseblondt, langt og fyldig hår flagret forsiktig om henne og kjolen flagret
litt i de milde kjærtegnene. Miriam ble stående og se seg om i rommet,
gikk bort til bildene og gransket dem, før hun så bort på Elena igjen. Øynene
fyltes med noe Elena ikke kunne beskrive.
“Førstår ho mæ?! Nei. D e innbilning som alt anna æ har håpa på før.
Kan ikke bare håpe og hjærte mitt gje mæ fre?”
Miriam strøk hendene over kjolen og det så ut som om hun var litt ukomfortabel
med å ikke kunne si noe. Elena så bort igjen. Dette ville bli som
møtet med henne og familien, hun ville ikke vise at hun var der, men hun
skulle så gjerne kunne fortelle dem at hun ville hjem. Hjem til livet hun savnet
mer enn stjernene savnet mørket om sommeren.
Miriam trådte mot sengen og stod like ved den. Hun gransket Elena som
lå der. Elena ville krype sammen i sin ynkelighet, bli fortært og forsvinne.
“Ikke si no som gjør mæ ondt Miriam. Æ ber dæ på mine knær, vess æ
hadde kunne. Bare ikke la verdn min bli mindre og mer ensom enn den alle-
152
rede e.”
Øyne som var brune, men som også skiftet til gult i lyset, prøvde å få kontakt
med Elena, men hun så alle andre steder enn på den milde personen ved
sengen.
- Hei.
Ordet var så enkelt, så hverdagslig at Elena ble sjokkert overrasket. Bare
et hei. Hun kjente sakte at blodet begynte å bli varmt igjen. Ingen hadde sett
på henne slik.
- Mamma e snart t bake, så æ skulle passe på dæ i mellomtia. D va ikke
nok brød t å lage frokost t dæ, så ho sprang av gårde før å kjøpe.
Stillheten preget rommet på nytt og det så ut som om Miriam forsøkte å
finne noe å si. Vindens mange stemmer ble stadig klarere og høyere. Til
Miriams stemme forstummet koret igjen.
- Æ fikk vite ka som skjedde m dæ. Æ skulle så gjærne sett dæ gå judokamp,
ri og se dæ studere på univærsitete. Som på bildan?
Smilet var forsiktig og åpent som livet mange tar for gitt. Elena klarte
ikke håpe og flagret blikket alle andre steder enn på henne.
- Æ veit du e der Elena. Hold ut, ikke alle har glæmt dæ.
Elena rykket ufrivillig til og øynene møtte Miriam. Hun var skremt.
“Korsn kan du vite at æ e her, når ingen andre gjør det?”
Øynene var som havgrønne dammer. Så mye hun ville formidle gjennom
et blikk som rettet seg inn i Miriams brune og gule.
“Se mæ!?”
Miriams øyne utvidet seg og virket like overrasket som forskrekket.
Blikket var så håndgripelig som hånd mot hånd, som en klem, en berøring.
Elena hadde ikke forventet det som skulle komme. Som når en sommerfugl
åpner vingene for første gang og åpner sin skjønnhet åpnet Miriam sin.
Øynene glinset og hun smilte stort og bredt til Elena.
Øynene til Elena fyltes med tårer som sakte akte seg nedover huden.
Øynene stod i vann og takknemligheten glinset i de grønne steinene.
“Du ser mæ! Du virkelig ser mæ!”
Elenas øyne ble oversvømt og hun gråt. Miriam tørket forsiktig bort tårene
med en stille bevegelse før hun satte seg på stolen ved siden av sengen og
holdt hånden hennes og lot elvene renne seg tomme.
- Æ har ikke glæmt dæ. Æ huske ka du gjor før mæ Elena. Den dagen på
skola når du så alle de andre mobbe mæ og du ville bli faddern min sånn at
ingen skulle gjør mæ no ondt. Du va stærk og du e like stærk nu.
Smerten av takknemlighet og glede rommet brystet og nervene og fylte
153