Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

også løftes opp. Hun ser rett i øynene hans, studerer ansiktet, ser usikkert
bort, ned på klærne hans, føttene, hendene.
En gjenkjennelse. Det rykker til og verden stopper. Lys duver inn og avslører
ham. Langt borte blåses det i en fløyte, han kan ikke plassere lyden,
den hører ikke til her, her i et vakuum av forventning. Ansiktet hennes er
skjult, lyset omgir henne, omrisser og uthever henne. Som en glorie. Dørene
slukkes sakte, drar med seg sure, skarpe sanseinntrykk. En storm er på vei.
Raske, elektriske impulser rykker gjennom musklene hans, de sitrer utålmodige.
Bevegelse igjen, han kan se engelen på ny. Hun hviler øynene ved det
høyre håndleddet hans, men drar dem raskt til seg. Tatt på fersk gjerning. Så
forsiktig, tenker han. Han lirker på hånden sin, gjemmer de to sammenhengende
metallringene inni ermet. De ser på hverandre igjen. Feminine øyne
som skifter mellom hvitt, grått, blått grønt, svart. Han kjenner sine egne
øyne. Hvor mange ganger har han ikke stirret inn i andres øyne og sett sitt
eget speilbilde dypt der inne i mørket. Så mange liv tapt. Huden hans forteller
en historie for dunkel til å ytres. Ordene finner ikke veien forbi hans
murer. Sperringer bygd opp av stål og mørke torneplanter, ensomhet og
skyld.
Han vet hvordan blikket hennes vil være, akkurat som alle andres; nyver
i pannen, stram munn, skarpe øyne.
Det kiler ikke så mye rundt håndleddet nå lenger, oksygenet og jernet
koagulerer sakte. Sviende vedvarende smerte ved knoken. Han biter leppen
i fryd. Mørke, lys, mørke. Hun ser ennå ned på sine hender; bare noen sekunder
nå så. De oppfører seg likt alle sammen. Avskyelige krek, så tanketomme.
Det klirrer svakt i jerngrepet rundt handen hans, som melodiøse ildfluer,
som en sang mellom bekkestener, lyse toners sjarm. Øynenes flakking stopper
opp; hun lytter. Århundrer forvinner og hun ser igjen mot horisonten,
langt inn i mørket. Dypt inn i den blå ilden som omfatter skarpe, kvessede
glasskår. Ilden som skålder mennesker, slukker håp, skremmer lyset. Den
som brant inn et gapende, etsende sår i hans mors hjerte. Aldri vil den stoppe
å brenne.
Han ser på henne som gjennom et slør, innbiller seg et svakt løft av den
ene munnviken. Røde lepper. Alt har for mye farge, for mye lyd, det er for
mye. Han stenger virkeligheten ute, ilden inne.
Gutten dyppet hånden i blod. Månen steg kald og klar over bakkekammen og
126
dekket det grå landskapet med svake fargehint. Den svarte væsken rant tykt
nedover og falt tungt ned mot marken. Den klamret seg fast i huden, lyset
reflektertes mindre og mindre etterhvert. Gutten pustet skjelvende ut, så
undrende ut gjennom de regelmessige skyene. Snart faller de ned på meg
igjen som krystaller, tenkte han.
Han så seg om; gigantiske omriss tårnet over ham. Sakte snodde han seg
fram gjennom stive kratt og forlengst visnede planter. Det var en eneste stor
masse. Han greide så vidt å skille mellom himmelen og skogens vinger. Enda
en gang kom han for sent hjem. Han bet hardt i knoken. Det knaste under de
lettkledte føttene hans. En ugle tutet. Det klang svakt i istapper, stakk i
nesen. Han kjente kun den blodige handen i all nummenheten. Det knitret.
Han ropte ikke etter de andre. De var langt borte nå. Ingen hadde tenkt på
ham uansett. Han trådte varsomt og snek seg fremover inn mot en åpning i
taket. Han stoppet brått. På motsatt side rørte det seg i vegetasjonen. Den
kom enslig stigende frem. Den stoppet, hevet hodet; nesen vibrerte.
Det skinte hvitt i øyne, snuten var rettet mot gutten. Tungen gled over
hoggtenner. Pelsen skinte gråhvit. Den tok et steg nærmere på høye, senete
ben. Det steg røyk fra den. Ørene var vendt bakover. All lyd hadde forlatt, all
stillhet var forsvunnet. Alt gutten hørte var en bankende melodi. Ben bevegde
seg sakte i overlegenhet. Lav pust. Måneøyne som vurderte. Sakte nærmet
den seg. Det luktet menneske, det luktet blod, det luktet kaldsvette. En stram
bris bar fram mot gutten. Den enslige stod med hodet hevet, stirret på ham.
”Et meg...”, hvisket gutten uhørlig. Han visste at disse ørene kunne høre,
hoggtenner kunne befri. Kun månen og den hvite pelsen varslet at det fantes
eksistens. Ingen smerte, ingen følelse. Gutten kunne ikke huske hva sand var,
kunne ikke huske hvilken form solen hadde eller sine få, ubetydelige levedager.
Skinnende øyne som holdt stand i selskap med nesten umerkelige signaler.
Lyset lekte i mørke refleksjoner mellom øm hud og pels. Kun den hvite.
”Et meg”, gjentok han. Et blunk. Ørene ble løftet; som gjennom vann
enset gutten en mørk lyd, sår og vibrerende. Pels som løftes, måner som
bevrer. Et blunk og den vendte hodet om, blottla en slank midje og spisse
skuldre. Elegante bevegelser og den var borte. Verden skalv.
Han falt raskt, grep etter noe; hva som helst. Han hylte og vred seg, gråt
sakte, snudde seg ubesværet. Natten spiste opp skogen. Lydene forsvant.
Månen forlot himmelen, snudde ryggen til.
Ta meg med... Men ingenting hørte. Verden vibrerte og roterte i et hylende
og stumt crescendo.
127