Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

henne med en ny styrke som vokste seg sterkere.
“Æ vil så gjærne klæmme hanna di!”
Stille konsentrerte Elena seg mer og mer, til svetten dukket opp i pannen
hennes, det svimlet for henne og sorte prikker danset foran øynene hennes.
Hun ville vise sin takknemlighet, og svakt som en mors kyss på sitt nyfødte
barn beveget hånden seg mot Miriams. Elena la merke til at Miriam våknet
fra tankene og måpte til henne.
“Æ e her, og æ høre dæ.”
- Æ e bare så gla før at æ fikk sakt d t dæ Elena. D va æ som fant dæ den
dagen. Æ va så redd. Av en eller anna grunn hadde hæstn din steila når du va
dær aleina på kveldn, æ sku bare si takk før d du gjor, men fikk aldri gjort det.
Seinere fikk æ vite at du va hjærneskada, men ingen trudd du kunne førstå,
men nu veit æ. Æ måtte prøve. Tilgi mæ vess æ e fæl m dæ Elena. Æ prøvde
å gjøre opp før no du gjor før mæ før to år sia, æ har aldri glæmt det. Takk.
Stemmen var myk og god, men resten av setningen døde ut når en stemme
kom gjennom glassdørene.
- Vess du trur at ho forstår tar du så jævli feil. Ho e død. Ho har vært det
i to år nu og vi har aldri fått kontakt m ho og koffer sku vi prøv? Hjærn hennes
e dø, ser du ikke det!?
Miriam så forvirret ut først før hun så på Elena og så tilbake på tåken som
kom inn gjennom dørene. Elena så gjenkjennelsen i Miriams øyne mellom
trekkene til de to andre i rommet, foran henne.
“Ikke hør på ho. Ho har ikke vært søstera mi sia ulykka!”
Desperasjonen strammet seg i kroppen hennes og fra sengen ga de grønne
øynene raseri og forbannelse til søsteren, som stod der som den stygge
tåken hun var blitt i Elenas liv.
- Æ trur ho førstår og veit ka som skjer rundt ho. Ho leve! Æ fikk kontakt
m ho å vess du mene no anna får du det, men ho e like levanes som mæ og
dæ. Elena kan ikke si det sjøl så da får æ gjør d før ho!
Miriams vakre brune øyne var blitt sorte av sinne og Elena var beskyttet
av en annen for første gang i sitt liv. Men kroppen hennes ville ikke mer nå,
tankene ville hun slippe, for søsteren kom til å sørge for at Miriam forsvant.
“Æ træng dæ, men æ vil aldri få se dæ meir Miriam, uansett kor mye du
prøve å kjæmpe før mæ.”
Vannglasset var igjen fylt.
Sakte lot Elena kroppen slippe løs. Hun kjente noe skje, alt for mye.
- Miriam.
Elenas stemme slapp ordet løs på flukt og de to andre ble stående som for-
154
stenet over parkettgulvet. Bevisstheten ble sakte borte, øynene glippet og
skjelvinger ristet den unge kroppen. Armene rykket til og bena sparket til.
- Ho har epilepsi og takket være dæ og alt d her har du utlaust det værste!
Søsterens stemme som var like kald som den hadde vært så lenge og
Miriam kom seg til sengen og grep hånden til Elena.
- Så gjør no!
Tonene til Miriam uttrykket hamrende redsel for henne.
- Æ vil ikke.
Miriam stod der, stille som en påle i bakken og gransket søsteren til Elena
forferdet og hatefullt før hun så tilbake på Elena.
- Vær så snill Elena, hold ut bare litt t! Æ ber dæ!
Ravnen tok til vingene og seilte over himmelen og ut av syne. Øynene til
Miriam fyltes med salte regndråper som slynget seg nedover myk hud.
Stemmen var gråtkvalt og hørtes hes og gurglende ut.
- Vær så snill, ikke førsvinn nu.
Stemmen var en tett hvisken som bare rakk fram til Elenas ører.
Rykningene ble bare sterkere og sterkere og hodet ble slengt fram og tilbake
og kroppen slo bue i sengen. Åndedrettet sluttet å heve å senke brystkassen
og leppene til Elena ble sakte blå.
Hånden til Miriam knuget fortsatt hånden til Elena så hardt hun kunne.
- Du ska ikke dø aleina. Æ love!
Lungene verket og støtene gjennom hodet sendte henne i fosterstilling og
strupelyder verre enn ved kvelninger oppstod og utløste skredet, som tok
henne med. Smertene kjente hun ikke lenger, og sakte forsvant verden av lys
med sine skygger rundt henne. Kroppen falt slapt tilbake. Hun sluttet å puste
og den hamrende klapringen av hjertets vingeslag stoppet.
- Æ vil aldri glæmme dæ.
Levende stillhet. Stormen var borte og kroppens fengsel var ikke lenger
en hindring. Lydene forsvant sakte og sendte henne på en ny ferd, ingen
kunne følge henne i, og ingen kunne ta den fra henne.
155