Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

ten, hvor de tillot seg å være uskyldige igjen. Tanken og ønsket var så intenst
at fortvilelsen vokste seg større enn henne selv, det hun var, i nåtiden. De
kom sjeldnere og sjeldnere nå. Dagene var få, og bare noen timer av gangen.
Hvor en stillhet som buldrende torden trengte inn i rommet og gjorde luften
ladet med usagte ord. Disse stundene ville hun bare kaste noe i veggen, for
å varsle at hun var der. Morens stillhet som så fra henne til bildene, hennes
far som stod stille ved de brede, store glassdørene og søsteren som aldri kom.
Lagkamerater, skolevenner og kjæresten som sluttet å komme, som aldri sa
noe. Som morgendugg ble tørket bort når dagen våknet og sannheten ble avslørt.
Forsvunnet med dagene for så lenge siden.
“Snakk t mæ! Æ træng å vite ka som skjer med dokker, æ e jo her, vær så
snill å se, hør mæ m de stille ordan mine! Se mæ i øyan, de krystallan som
vise at æ e her.”
Hun var som en levende død, en tørket blomst, en vissen skjønnhet, men
ikke i live, bare en skygge av seg selv. Så dem stå der og aldri se på henne
som hun er nå, men bare huske henne som hun brukte å være.
Sakte bryter hun gjennom veggen av støv og spindelvev og kjemper seg
tilbake til nåtiden hvor alt er like vondt som fortiden. Det har begynt å bli
lysere ute og klokken tikker videre på veggen. Huset er stille og alt som
høres er regndråpene mot steinhellene utenfor og den knirkete melodien til
sirissen som har hentet ly under overbygget. Kroppen beveger seg, men det
er ikke hun som flytter seg, en ubevisst handling, som skjer utenfor hennes
kontroll. Tankenes ordre vil ikke nå fram, linjen er kuttet. Ansiktet og øynene
prøver å nå fram i tide, men ting går langsomt, som om jordens evige
rundgang fra tidenes morgen stopper opp for så å seile videre en dag for sent.
“Arman vil ikke lystre mæ, ordan vil ikke ut, beina vil ikke springe, d e
ikke min kropp, men mitt fængsel. Og alt æ vil e å førtælle nån at æ e her
inne. Kan nån hjælp mæ?”
En ravn bryter lenken av tanker med et skrik før den letter fra gjerdet,
flakser av gårde og fortrenger den vibrerende tausheten som preget natten.
Huset begynner å våkne og lydene blir flere. Det knirker i dører og skapdører
blir åpnet og lukket med små dunkelyder. Dagen utenfor de skinnende
glassdørene har begynt, summingen til fugler og insekter blir stadig lettere
for øret å høre. Lyden av at den mørke tåken, som tar imot skyen ved døren,
når inn til henne i sengen. Elena er sliten av å ligge slik. Tåken bruker ikke
flytte på henne om natten slik at hun blir liggende i samme stilling til kroppen
verker og til at Elena kjenner hard, dunkende hesteklapring i ryggen og
bena. Et lite ufrivillig stønn unnslipper leppene og flagrer av sted i luften
150
som virvler av klare stråler fra solen. Hun blir snudd forsiktig rundt og lagt
på siden i sengen. Hun prøver å fange øynene, si takk, men igjen ser ikke den
vennlige skyen henne.
“Du vil d så godt, men du får d ikke så godt t.”
Elena føler med den eldre, gode skapningen som nynner stille ved siden
av sengen og som ikke vil stenge lyset ute fra hagen, men prøver å sette porten
på gløtt for at hun skal oppleve verden.
“Takk før at du prøve. Bare æ kunne si d t dæ. Du e flink m mæ. Du børste
håre mitt førsikti og når du hjelpe mæ m maten tar du ikke munn min før
full. Du e varsom m mæ når du klær mæ og du nynne sanga t mæ, men du
førstår ikke at æ e her. Før du prate ikke t mæ, men førbi mæ.”
Dynen ble bredt godt om Elena som hjalp mot kulden på innsiden.
Ensomhetens vann som fyller glasset, velter og blir fylt på nytt. Stille tasset
den lyse skyen ut av rommet hennes og lot henne være igjen til dagens ensformighet.
Klokken tikket videre og Elena ønsket intenst at hun kunne rykke den
ned av veggen og kaste den som en frisbee ut gjennom vinduet og la vinden ta
den bort. Slippe å minnes tid og sted. Radioen ble stilt på og ut i luften seilte
en kvinnestemme som forteller om døde og skadde. Uinteressert hørte Elena
stemmen mane om død og ødeleggelse, men hun orket ikke høre nå og stille
sovnet hun i den gode dynen og den nye, behagelige stillingen i sengen.
Den fredelige verden hun lullet seg selv inn i, for å glemme fortiden, nåtiden,
men også den uklare framtiden, ble raskt avbrutt av et kast av lys og lyd.
Et kraftig brak som ristet huset og en liten skygge fra vinduet på døren som
speilte seg i gulvet fortalte at noen har kommet inn.
- Unnskyld mamma! D vakke meninga, men vi’in tok døra ut av hendern
på mæ!
Elena hørte en lys jentestemme med en ren klang i og en liten latter på
hver stavelse, som bekkene om våren mot tynne iskanter. Sakte gikk en ung
jente på lette skritt over gulvet med bare en berørende lyd, og med en yndig
lang kjole i hvitt på bare ben. Elenas øyne fulgte denne fremmede, og hun
lyttet så hardt etter stemmer at det nesten gjorde vondt i konsentrasjonen.
Kroppen var slapp i sengen, men hele kroppen føltes som en klirrende harpestreng
hvor alt i henne ville vite hva som skjedde.
- Miriam? E d du? Ikke tænk på døra, det går bra, den for ijæn før at døran
på romme t Elena e åpen.
Stemmen til skyen kom fra kjøkkenet ikke så langt borte og datteren gikk
varsomt inn og kikker seg raskt rundt. Før hun forsvant ut at synsfeltet, gjennom
døren hvor hun skulle lyse opp verden. Det var så lett å høre skyens
151