Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

ekymret bestemor. Han måtte ringe og forklare seg. Nå med det samme.
Han styrtet bort til telefonen, og slo nummeret til kontoret.
De kjøpte unnskyldningen hans. Han var lettet. Jobben gjorde ham
respektert, ville ikke miste den. Han kom til å tenke på hjørnetennene, som
kjentes så underlig store ut. Han tasset inn på badet, ville ta en dusj. Speilet
var skittent, så han nå. Kunne ikke skjelne sitt eget speilbildet en gang. Følte
seg bare frem. Det var ingen tvil, tennene var større. Men han gadd ikke
begynne å vaske speil nå, det fikk bare vente. Han forsøkte å spise noe, men
det var et eller annet som skjøv ham bort fra kjøleskapet da han åpnet det.
Noe luktet ekkelt, og han mistet all appetitt.
Solen var på vei ned, men han kjente seg underlig våken og levende. Den
lysende ildkulen gjorde ham ikke glad, og øynene kikket helst vekk. Han satt
helt stille i den gamle vindusposten, og så på mens natten sakte krøp inn over
byen. Stjernene som dukket frem var som gull i øynene hans, og den skinnende
månen varmet kroppen. En enslig edderkopp pilte forbi ham, og han
lot den bare løpe. Skadet den ikke. Den var merkelig vakker. At han ikke
hadde sett det før. Han pleide jo å mislike edderkopper. Den var svart som
aske, og nettet den laget var som sølvtråder i månelyset. Den arbeidet flittig
lik en polsk jordbærplukker. Natten gjorde alt så vakkert. Alt ble så underlig
kjent, han behøvde ikke frykte fremmede skygger lenger.
Han stakk hodet ut av vinduet, og trakk inn den svale natteluften. Han
kjente den røffe treflaten mot hendene. Kikket ut over byen, og skimtet domkirkens
klokketårn i øyekroken. Natten var full av lyder. Tusenvis av små føtter
som trampet uregelmessig i den våte gresset, noen som gråt, andre som
lo. Løv som raslet i vinden. Nidelva som langsomt slynget seg forbi den
gamle tregården. Vannet som fløt forbi, like stille og umerkelig hver dag, i
århundrer. Den hadde evig liv, trengte ikke frykte hva som kom rundt neste
sving. Han hørte kattehyl, hundebjeff. Vingeslag. Kjappe og uregelmessige.
Høyere og høyere. Han kunne skimte noen komme susende gjennom natten.
De spredte de læraktige vingene, og landet med stor eleganse på rustne
takrenner på den andre elvebredden. Minuttene vandret forbi, han så dem
komme, jakte, spise. Flaggermus her? Sjeldent syn tenkte han, og lot tankene
vandre fritt. Han så dem kretse rundt hustakene. Flakse litt rundt over
vannflaten. De var ganske nær nå. Han kunne få tatt et fint bilde, hvis han
bare nå kunne finne det kameraet... Joda, der var det. Han knipset i vei, og
lot på ny tankene reise til et fremmed sted, lot kroppen bli igjen. Tenkte på
friheten man kunne oppnå hvis man var villig til å ofre jobb og status. På
hvor deilig det måtte være å gjøre som man ville, alltid. Øynene fulgte de
94
jaktende skapningene, og han ville se hvordan bildene hadde blitt.
Teite digitalkamera! Bildene var dårlige og uten flaggermus. De hadde
vel beveget seg for fort til at den nymotens duppeditten hadde klart å fange
den opp. Han kikket opp igjen, og så at nattskapningene hadde kommet nærmere.
Og de fortsatte å komme. Før han visste ordet av det, var de på vei inn.
De suste forbi ørene hans, og han gikk bakover. Forsøkte å lukke vinduet,
men klarte det ikke. De kom som piler gjennom luften, truet med å spidde
ham hvis han kom i veien. Hele flokken var på noen få sekunder inne i den
lille ettromsleiligheten hans, og han mistet all kontroll. De virvlet rundt ham,
og drev ham bakover. Han viftet med armene, skrek og huiet, men de virket
svært så målbevisste. Han kastet med hodet, det var som om de prøvde å bite
ham. Han lukket øynene, og hørte Nidelvas brus mer og mer tydelig. Han
kjente foten støte mot vinduskarmen, for sent å snu. Magen hans veltet seg
som en sementblander, og han kjente kroppen falle.
Han falt og han falt. Det virket som en evighet. Han lukket øynene, ventet
på det uunngåelige. Stopp! Og med ett var det som om tiden sto stille. Han
sto stille, midt mellom vinduet og den kalde, harde asfalten. Han forsto ikke
hva som skjedde. Hadde tiden stoppet? Det var som om en usynlig kraft holdt
ham oppe, og et smil bredte seg over ansiktet hans. Men da så han det. Tiden
hadde slett ikke stanset, og det fantes ingen usynlig kraft. Det var ham selv
som var drivkraft. Det vil si, var det det? Det så for ham ut som om vinger
holdt ham oppe, men det var hans egne armer som viftet. Det var hans egne,
lærlignende vinger som holdt ham oppe. Og det var hans egen, muselignende
kropp som sto stille i luften. Han hørte sine egne vinger slå, men øynene
ville ikke se. Han så mørke skygger kretse rundt seg, fjernt og utydelig.
Er jeg død nå? De mørke skyggene dro ham med seg ned i mørket. Han
kunne ikke se dem, men han hørte dem. Han kunne høre nøyaktig hvordan
de så ut, hva de gjorde. De var ikke lenger små og bevingede. De var store,
sto på to. Mennesker, men likevel ikke. Han fikk panikk, trodde alt var en
vond drøm. Forsøkte å klype seg i armen, men han hadde jo ingen armer.
Han var plutselig seg selv igjen, kunne se med øynene. De så ut som helt
vanlige mennesker, men ut i fra de siste minutters hendelser, forsto han at det
var de ikke. En av dem, den største og mest respekterte så det ut til, trådde
frem mot ham, og så ham dypt inn i øynene.
- Hva ventet du på?
Stemmen var full av undring. Rasmus visste ikke hva han skulle si, var
fortsatt forvirret. Men han var ikke redd lenger. Han følte en merkelig tilhørighet
til hver og en av de som omkranset ham.
95