Ord i sand.pdf - Brønderslev Forfatterskole

egn og hadde verken sprekker eller noen bra steder å holde seg. Hun fikk
tårer i øynene. Hadde hun vært norsk, hadde alle sikkert gjort alt mulig for
å få ham ned. De fikk så mye mer enn henne! Hun selv fikk nesten ingenting
fra moren og faren, utenom mat, drikke og klær. Nordmennene hadde alt
annet i tillegg. I tillegg til kjempemange klesplagg og en overflod av mat.
Det var rart de ikke ble tykke.
Når hun ble stor skulle hun flytte til Norge, hadde hun bestemt seg for.
Norge, det måtte være så deilig. To eller tre av landene i nærheten var også
mulige løsninger. Hva var det de het nå igjen? De var uansett ganske like,
men det var nordmennene hun var blitt kjent med. Ikke at noen av partene
forstod hva den andre sa, men hun og den lyse jenten lekte sammen på stranden,
og en gang hadde Darawan fått en stor is av foreldrene hennes.
I dag skulle de ut i båt, hadde mammaen til Darawan fortalt. Pappaen til
jenten, hun var blitt kjent med, hadde sagt noen rare ord til moren til Darawan,
og hun forklarte at de skulle ut i båt. En stor og fin båt. En, en båt!
Hun tenkte gråtende på stakkars Bibo som sikkert hadde fått et mye bedre
liv i Norge enn her. Hun tenkte at det sikkert var derfor han hadde stukket av.
Fordi han ville til Norge.
Hun hørte klynkingen igjen og så opp.
”Klarer du ikke å klatre ned, Bibo? Vær så snill å klare det! Så kan vi flytte
til Norge!” skrek hun desperat. Fuglene sang ikke. Hvor var fuglene?
Kanskje de var så triste at de ikke klarte å synge.
”Hører du ikke at fuglene har sluttet å synge fordi de har medlidenhet
med deg? Kom ned, så de blir glade igjen!” Hun følte seg riktig håpløs der
hun prøvde å finne noen steder å sette føttene og å holde hendene. Men veggen
var ubarmhjertig og ville ikke hjelpe henne. Hun falt ned gang på gang
og skrapte huden opp. Det var trær i nærheten, men ingen nær nok til at hun
kunne komme seg opp på haugen derfra.
”Men hvordan kom du deg opp? Kan du ikke gå ned samme sted som du
gikk opp, Bibo?”
Nei, nå vil jeg ikke ha noe norsk, grålig lakris.
”Mamma! Bibo er … Bibo!” moren så forvirret på sin hulkende datter.
”Hva er det med Bibo, vennen min? Og, hva er det som har skjedd med
deg? Du blør jo! Herregud!” Hun omfavnet henne og gikk for å finne to rene
filler og en våt klut. Hun skylte sårene hennes og la fillene på. Darawan
klynket, nesten helt likt Bibo.
”Men jeg så Bibo, mamma! Bibo er på haugen! Eller, jeg så ham ikke,
8
men det var ham, mamma! Det var Bibo!” Moren så forvirret og tvilende ut
på samme tid.
”Kjære deg, hvis du ikke så ham kan du ikke være sikker. Du må ikke
komme med slike utspill hvis du ikke vet, helt sikkert, at det er sant! Du må
ikke lyge.”
”Mamma! Jeg lyger ikke! Jeg lyger ikke mamma! Jeg hørte ham! Jeg vet
at det var Bibo!” Moren ristet på hodet og sukket
”La oss gå til byen for å kjøpe mat, pappa kommer jo hjem fra jobben
snart. Kanskje vi finner Bibo der?” Hun strøk Darawan kjærlig over håret.
”Kan jeg få is, slik som jenten på hotellet? Vet du hvor Bibo er?”
”Nei og nei, vennen. Men husk at familien fra Norge har mye mer penger
enn oss, og kan bruke litt av dem på ting som is og snop, men vi må bruke
det lille jeg tjener på hotellet på ris og grønnsaker,” prøvde hun å bortforklare
spørsmålet for det lille vesenet som atter en gang fikk tårer i øynene.
”Mamma! Jeg vil ikke! Jeg vil finne Bibo! Mamma!”
”Nå slutter du med en gang, Darawan, dette orker jeg ikke! Hvordan er du
blitt så bortskjemt?” Hun dro med seg Darawan og gikk med bestemte skritt
innover i byen.
”Se, der er en hund du kan ta, så slipper jeg det forbaskede maset ditt!”
”Men mamma! Det er jo ikke Bibo! Jeg vil ha Bibo! Ikke en ekkel og skitten
gatehund!”
”Men Bibo er en ekkel og skitten gatehund!” Gråten stoppet opp litt før
den virkelig satte i for fullt igjen.
Å, drops og sjokolade på trær langs veiene! Nå skulle du vært her, Bibo.
Det er vingummi her også, og noen små biter med norsk, grålig lakris.
”Mamma? Hvis ikke jeg får lov å finne Bibo, kan jeg få is da? Det er så
varmt,”
”Slutt å mase! Jeg klarer ikke mer! Vær så snill!” Nå var moren nesten på
gråten også, og de få menneskene som gikk hjem fra arbeid så forferdet på
dem. Darawan ble stille et øyeblikk og studerte heller tingene inne i butikkene
som lå der. Hun fikk store, lengtende øyne ved synet av alle klærne, all
maten og alle suvenirene. Hun så seg rundt og fikk øye på store reklameplakater
og rike turister. Sånn skulle hun bli når hun flyttet til Norge.
”Mamma?”
Moren ofret henne ikke et blikk en gang men nikket svakt som tegn til at
hun skulle fortsette.
”Der er Cola! Og det har jeg aldri smakt før!”
9