Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

utendørs, men begrenset ikke gatekunstnerne videre. I løpet av uken kunne man observere
stadig flere gatekunstverk på urbane vegger uten at det så ut som disse var oppdragsverk.
Siden disse kunstnere, som i stor grad drives av og for et uavhengig og gjerne ulovlig uttrykk,
fikk altså en del uorganisert utøvelse utenfor den tildelte plassen også manifestert seg i
byrommet.
Nå har det seg slik at de kunstinstitusjonelle verkene som står i en stedspesifikk
kunsttradisjon, uansett hvor kritiske kunstnerne er til galleriers kommersielle behandling av
kultur, var avhengig av nettopp den samme institusjonen. Gatekunst som generelt utrykk, vil
jeg derimot hevde at ikke er det. Uansett i hvor stor grad disse kunstnerne samarbeider med
etablerte institusjoner, vil de nok alltid fortsette å benytte seg av det offentlige rom for
visning, dette rommet har vært grunnleggende for uttrykksformen, og termen gatekunst setter
i seg selv også forutsetninger for en eksistens i det offentlige rom. Det uavhengige uttrykket
kommer mest sannsynlig ikke til å forsvinne med det første.
Noen problemer rundt dokumentasjon av slike stedsbundne verk
Verk innenfor retningen stedsspesifikk kunst var i flere tilfeller lokalisert geografisk langt
unna betrakteren, og ble på denne måten vanskelig tilgjengelige. Dan Grahams Two Adjectent
Pavilions (1978-81) er et klart eksempel i denne sammenhengen. Det var mulig å oppsøke
dette verket hvor det stod, men de fleste betrakterne fikk sitt inntrykk og oppfatning av det via
fotografisk dokumentasjon, slik det ble fremvist på utstilling. Verket tatt inn i og fremstilt av
kunstinstitusjonen, er altså bare en fotografisk avbildning av det originale verket. Slikt kan
man spørre seg hva som egentlig er det genuine kunstverket; det originale oppsettet som er
plassert utenfor kunstbetrakterens rekkevidde, eller dokumentasjonen av det; ”fixed with the
imprint of the single moment when they were photographed” 208 .
Denne problematikken rundt dokumentasjonen, og dermed aktualisering av spørsmålet rundt
autentisitet og hva som egentlig er det originale verket, kan hevdes å være av tilsvarende
format for gatekunsten. Selv om gatekunst ofte er konsentrert i og rundt sentrale og urbane
storbyer, lett tilgjengelige for interesserte, er det også en i stor grad internasjonal uttrykksform
208 Andrew Causey, ”Public Spaces”, i Sculpture Since 1945, Oxford University Press, Oxford 1998, s.195
102