Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

Utøver av en ulovlig kunstform
Debatten har stagnert. Det er den samme problematikken media fremstiller i dag som den
Høigård beskriver foregikk for 20 år siden. Denne dreier seg om graffiti versus tagging,
dualistiske begreper som kunst/hærverk, fint/stygt gjentas i det uendelige og det synes ikke
som om politikerne kommer til noen enighet. De som fremmer uttrykket, gjør det i kraft av å
se på uttrykket som et verdifullt kulturelt uttrykk, motstanderne fokuserer på hærverket og
synes å mene at det som er fint også må forkastes for å unngå dette. Debatten mellom Bergen
og Oslo omkretser om man bør sette opp lovlige vegger for dette visuelle uttrykket, for å
redusere tagging og hærverk andre steder i byrommet, med den hensikt å konsentrere
uttrykksformen til kontrollerte rom.
Når høyrepolitikerne Friele og Warloe går ut i en slik sammenheng og offentlig verdsetter
Dolk som kunstner er dette likevel en annen problematikk. Dolk ville nok aldri satt sine
sjablonger på en lovlig graffitivegg. Stedet er viktig for gatekunstneren, men da et fritt valg av
sted, han som utøver ville aldri lagt seg under denne kontrollkulturen. Graffitivegger tjener sin
hensikt for en estetisk inspirasjon for det tradisjonelle uttrykket, mer enn for de nye formene
for graffiti. Problemet er at de fleste ser på disse i enorm grad varierte uttrykkene som ett og
samme fenomen, at det er en enhetlig gruppe som driver med sprayboks ulovlig. Slik fungerer
det derimot ikke i praksis. Hensikten til Dolk er som jeg har vist av en annen enn den av de
radikale røde som setter opp politiske slagord laget av sjablongformer. Den er heller ikke
likeartet den av taggerne, som utelukkende synes opptatt av å drive hærverk. Og de
graffitiutøverne som opererer på et høyere nivå i den tradisjonelle graffititradisjonen, har altså
også en ulik tilnærming til sitt uttrykk og stedet for utførelsen enn Dolks. For disse er
utførelsen essensiell, som et håndverk. For Dolk er utførelsen også viktig, men denne henger
sammen med et fritt valg av sted hvor utøveren tar plassen og komposisjonen på stedet som
en del av denne utførelsen. Selv om, som jeg har vært inne på i kapittel tre, Dolks sjablonger
kan føre til at taggere ser stedet som mer eller mindre aksepterte steder for utøvelse og
dermed skaper et område for videre hærverk, kan det se ut som om Dolk i utgangspunktet
velger steder utenfor allfarvei for taggere. Han styrer også unna de stedene hvor tradisjonell
graffiti i form av piecer og burnere eksisterer, som blant annet de lovlige veggene. På
bakgrunn av dette vil jeg hevde at Dolk ikke er noen tagger, men en utøver av en ulovlig
kunstform.
127