Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

det uavhengige uttrykket, men også på betrakterens betydning for og relasjonelle forhold til
gatekunsten. Verkene i sin opprinnelige situasjon ute på gata, som en del av dens tekstur, er
også betinget av sitt sted som i seg er et absolutt samhandlingsrom, og slik eksisterer
gatekunst også i et allment fellesrom for relasjoner.
Jeg nevnte begynnelsen av kapittelet at relasjoner er et sentralt stikkord for å forstå
gatekunsten og dens utvikling, og at vi i det siste har sett at det er nettopp vårt relasjonelle
forhold til virkeligheten og omverdenen som i løpet av det siste tiår har blitt tematisert
gjennom kunsten. Dette har altså Nicolas Bourriaud tatt fatt i og tematisert i hans Relasjonell
Estetikk, hvor han ser nærmere på 1990-tallets kunst. Hans uttalte definisjon på Kunst er;
”…Kunst er en aktivitet som består i å produsere forbindelser til verden ved hjelp av tegn,
former, gester eller objekter.” 223 Dette at han beskriver og fremhever kunst som en aktivitet
blir svært interessant satt opp mot gatekunsten, og kanskje kan denne definisjonen også
forklare eller i det minste gi en indikasjon på denne uttrykksformens kunstinstitusjonelle
oppmerksomhet. For hva som vektlegges av gatekunstutøverne selv, eller for den sags skyld
de som søker å beskrive uttrykket, er jo i stor grad nettopp handlingen. Slik Shepard Fairy
med sin fenomenologiske Obey-kampanje påpekte i sitt manifest; ” The medium is the
message” 224 . Gatekunst i seg selv er handling og interaksjon med den urbane veggen, og dette
vektlegges ofte i større grad enn selve verket i dets konstante fysiske form – det endelige
produktet. Den ephemerale egenskapen, samt utøvernes verdsetting av denne, bekrefter
nettopp at utøvelsen er høyere vektlagt enn objektet. For utøverne er alle klar over risikoen for
at et verk kan forgå bare kort tid etter det er utført, men dette stopper likevel ikke utøvelsen.
Bourriaud beskriver hvordan samtidskunstnere fra 90-tallet også stilte ut prosesser eller
situasjoner, heller enn objekter. Han påpeker videre at dette ikke var grunnet en motvilje mot
objektet, men heller en sterkere prioritet av tidsaspektet 225 . Dette dynamiske og flyktige
aspektet har jeg også vist at gjelder for Dolks sjablonger. I seg selv er disse en prosess, mer
enn et fastlagt objekt i stillstand, og som kunstverkene som i følge Bourriaud forholder seg til
den relasjonelle estetikken, foregår også Dolks verk over tid. Hva som skiller Dolks verk og
gatekunst fra 1990-årenes verk, er vel først og fremst utgangspunktet for førstnevnte, som er
av materiell karakter, i forhold til Bourriauds omtalte verk som er immaterielle og uttalt
223 Bourriaud, 2007, s.161
224 http://thegiant.org/wiki/index.php/Obey_Giant
225 Bourriaud, 2007, s.76
108