Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

identitet i et byrom som ellers ikke gir rom for ytringer av disse avsenderne, gjør at slike
pseudonymer eller ”writer-names” har vært benyttet siden den subkulturelle uttrykksformens
spede begynnelse i etterkrigstiden 53 . Graffiti er absolutt en navnekultur 54 . En annen affinitet
til denne pseudonymbruken, som har kommet som en følge av nettkulturen vi lever med og i,
er samtidens bruk av ”onlinenavn”, ”nicknavn” eller ”internettnavn”. Slike aliaser man bruker
for identifikasjon på nett, blant annet i online-spill, chatting og blogger. At man ikke bruker
sitt eget navn i slike sammenhenger kan ha flere grunner; for ønsket anonymitet, for
originalitet om man har et ordinært egennavn, og for språklig internasjonal tilgjengelighet.
Med et slikt identifikasjonstegn markerer også Dolk som utøver seg, signaturen hans er
konsekvent og lett gjenkjennelig med en enkel tradisjonell sjablongfont som henviser til den
funksjonelle sjablongens historie 55 . Kunstneren fremmedgjør imidlertid skriften i signaturen
ved å speilvende den siste bokstaven, noe som gir et naivt uttrykk og assosiasjoner til
barneskrift. Den snudde k’en gjør også at signaturen står igjen som en rektangulær form, som
jeg seinere vil vise at Dolk benytter seg av for en kompositorisk og innrammende effekt for
verkene. Ordet Dolk betegner et våpen, assosiasjoner går til noe skarpt og gjennomkuttende,
og kanskje er det en kommentar til arbeidet hans; altså selve utskjæringen av sjablongene.
Han bruker pseudonymet som et egennavn, og dette blir også forsterket når han stundom
signerer Dolk Lundgren.
Til tross for bruken av et slikt pseudonym for signering, er gatekunst et uttrykk som for
betrakteren ikke innehar en personspesifikk opprinnelse. I en tid hvor en kjent person egentlig
ikke trenger å være kjent for annet enn nettopp det å være kjendis, står den ukjente statusen til
en anonym kunstner kanskje som en pikant motvekt. Det er mulig at vi i dagens samfunn, som
overlesses av kjendiser og utfyllende detaljer om deres liv, setter ekstra stor pris på en slik
form for mystikk som gatekunstnerne representerer. Betrakteren har ingen kunstner å forbinde
verkene med, det finnes ikke et individ som kan knyttes opp mot verket og det står sådan
aleine. Som en konsekvens av at det som siden 1700-tallet har vært den viktigste referansen til
verket - kunstneren selv 56 - ikke er tilstede i gatekunsten, kan det hevdes at disse verkene
innehar en viss grad av autonomi. Ikke en autonomi som den formalistiske kunstretningen i
modernismen søkte – en greenbergiansk autonomi - for tilknytning til livet og sine omgivelser
53 Se kapittel to om Taki183
54 Se Cecilie Høigårds Gategallerier (2007) for utdypelse rundt graffiti-kulturens opprinnelse og verdier.
55 Jeg vil ta for meg sjablongteknikkens historie i neste kapittel
56 Matthew Craske, Art in Europe 1700 – 1830, Oxford University Press, New York 1997, s. 23 – s.87
28