Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

Betrakterens betydning for gatekunsten i dag er særlig illustrerende i denne sammenhengen.
Det er ikke bare Aftenpostens fotograf som stiller ut sine egne tolkninger og fotografier av
gatekunst. Som jeg har nevnt er det uttallige gatekunstinteresserte som i dag benytter seg av
Internett for å legge fram sin samling av fotograferte gatekunstverk. Og selv om disse ikke
legges ut på nett, vil jeg hevde at det likevel er på denne måten en stor del av betrakterskaren
til gatekunsten behandler verkene. Det er slik disse kontemplerer over og bruker dem, som
aktive deltakere og medskapere av den fortsettende reisen og identiteten til kunstverket. Slik
legger gatekunsten opp til en samhandling, en publikumsdeltakelse, og avsenderens bruk av
pseudonym og resulterende ikke-tilstedeværelse skaper en tilgjengelighet for verkene som
åpner opp for betrakterens behandling av verkene som sine egne samleobjekt. Gatekunstens
relasjonelle kraft er tydelig, og når bildene omsider blir lagt ut på nett, er også betrakterne av
disse nettfremstilte verkene, igjen deltakende og kommenterende i forum. Som 90-tallets
kunst reflekterer også gatekunstverkene i sin reise og ulike manifestasjoner, et bilde av
menneskelige refleksjoner 230 .
Publikummets møte med gatekunstverkene er absolutt av relasjonell grad. En
mulighetsbetingelse for dette forholdet mellom verk og publikum er nok i stor grad også
grunnet i at dette møtet forgår i det offentlige og det felles rommet. Den ytringsfriheten jeg
nevnte i kapittel to, som av graffiti- og gatekunstnerne er tematisert gjennom mediet, er
sentralt i denne sammenhengen. For selv om jeg har argumentert for at Dolk tar det spesifikke
stedet som en del av hans verk, er det likevel ikke med den hensikten å ta dette som sin egen
eiendom. Bruken av slike steder poengterer heller det offentlige rom som felleseie. Det er
ikke det spesifikke stedet de tar i besittelse som er av interesse i denne sammenhengen, men
heller det spesifikke rommet for relasjoner, for ytringsfrihet og kommunikasjon. Utøverne vil
påpeke at dette er et rom de også er en del av, og videre kommuniserer de dette gjennom sine
verk.
Denne kommunikasjonsprosessen har vi også sett at Dolk selv har tematisert. I første kapittel
var jeg inne på hvordan han uttalte at veggen med den tilførte sjablongen skriker. Om det kan
sies at veggen skriker, og denne for sin del er en uløselig del av verket, så vil vel det si at
verket i seg også skriker. Gjennom de avbildede ropertene har vi i forlengelse av dette sett at
verkene står som avbildninger på kommunikasjon, et eksplisitt symbol på at bildene søker å
230 Bourriaud, 2007, s.19
110