Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

denne nå er delvis rødlig og forsterker innrammingen av sjablongen. Her blir altså den rødlige
rammen en del av verket, den brukes som et ekstra lag til sjablongen.
Omsluttet på denne måten av arkitektoniske elementer, slik de i utgangspunktet står og slik de
med tidens slitasje har fått patina, har dette verket en distinkt visuell ramme som fungerer
innrammende og avgrensende. Til tross for denne avgrensningen av verket, er imidlertid en
helhetlig forståelse av dets komposisjon likevel lettest å gripe med utgangspunkt i en
formatbegrenset fotografisk avbildning. Komposisjonen i dette fotografiske utsnittet
domineres av vertikale linjer som nisjen oppreiste rektangulære form, med gjentagelsen i den
avlange sjablongformen. Disse hovedformene parallelliseres av ledningen som starter i den
lille boksen nede til høyre og følger oppover langs nisjerammen, takrennen utenfor forsterker
ytterligere de vertikale bevegelsen, og på venstre side gjentas den røde rammen med en
tilsvarende kant vendt bort fra nisjen (denne gang i en klar rødfarge). Disse linjene brytes,
men forsterkes kanskje også, av et par horisontale rektangulære former i midten; den nederste
delen av myntautomaten, Dolks signatur og nisjens gulv.
Samspillet mellom arkitekturens elementer og sjablongmotivet er absolutt til stede her, men i
dette sjablongverket er arkitekturen et medspillende element av betydning ikke bare for
avgrensning og det formale resultatet. Dolk har også gjort stedet meningsbærende ved å
plassere mynttelefonen i en slik nisje. Dette arkitektoniske elementet har i seg selv ingen
innlysende funksjon, men det kan kanskje sies at den kommer til sin rett i denne telefonkiosk-
analogien. Arkitekturen som her er en både fysisk og meningsbærende del av verkets helhet,
kan hevdes å være et slags ready-made. Denne spesifikke nisjen i bygget er av kunstneren et
objet trouvé 151 , og kan i så måte hevdes å være beslektet med de funnede objekter som
kunstnere i modernismen tok med seg inn i kunstens verden og likestilte med samtidens
tradisjonelle kunstobjekter. I motsetning til Duchamps urinal står imidlertid det valgte
objektet i dette tilfellet tilbake i sin opprinnelige funksjon, men arkitekturen tildeles en
kunstnerisk status i kraft av et samspill med den tillagte sjablongen. Som om Duchamp skulle
ha signert et urinal der det opprinnelig hører hjemme, på et offentlig toalett.
Plasseringen av sjablongen i bakgården til utestedet Garage [fig.28], er av en noe annen
karakter enn den som er beskrevet ovenfor. Men selv om denne ikke er visuelt rammet inn av
151 Gunnar Danbolt og Mabel Kjerschow, Billedspor 2, Tell forlag a.s.,1997, s.171
61