Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

Det er mulig å tenke seg at liberalkonservative politikere som Warloe og Friele grunner sin
interesse for uttrykksformen i økonomi. Det var tross alt Dagens Næringsliv som hadde det
første store oppslaget rundt uttrykksformen i 2007, omhandlende Banksy og hans enorme
salgstall og interesse fra kunstinstitusjoner. Warloe er jo ikke bare kulturbyråd, men også
byråd for næring, og slik kan det tenkes at hans uttalelser rundt Bergens fremtidsrettede
kunstsyn kanskje er grunnet i økonomisk verdiskapning. Kanskje ser Warloe at Bergen
kommer til å tjene på Dolks verk med tiden, om han virkelig er Norges svar på Banksy.
Sammenliknet med denne briten, som i dag synes å leve godt med utgangspunkt som
gatekunstner og selger for summer som kanskje er forbeholdt kunstnere som har slitt for å
komme seg innenfor kunstinstitusjonens vegger, står Dolk i en tradisjon knyttet opp mot
økonomi. På denne måten kan det tenkes at Dolk som gatekunstner blir lettere fordøyelig enn
”taggerne” er for høyrefolk, han tjener penger på hva han gjør og dermed blir han satt som
eksempel på en ”profesjonell tagger”. At han har mulighet for å tjene penger på sitt virke, og
slik er en nyttig borger i et kapitalistisk samfunn, en tjener av deres samfunnsstruktur, kan
hevdes at er et grunnlag for aksept fra den politiske høyresiden 270 .
Slik kan altså den politiske høyresiden i Bergen sin uttalte aksept for fri ytring i form av
gatekunst, til en viss grad forstås. Og den utviklingen vi i det siste har sett mot en
markedsorientert gatekunst, legger nok et grunnlag for at en positiv holdning rettet mot
uttrykket, ikke lenger nødvendigvis er forbeholdt venstresiden. Jeg vil imidlertid hevde at
mye av grunnen til at det tradisjonelt har vært slik, er også at gatekunstnere selv som regel
legger seg til, og har uttrykt en politikk som i utgangspunktet ikke er i samsvar med høyres
liberalistiske holdninger. I denne sammenhengen blir det også klarere at Dolk kan benyttes
som eksempel for de nevnte politikerne, for denne utviklingen av et forflyttet politisk
standpunkt reflekteres ikke bare hos politikerne, men også hos Dolk selv. Sjablongverket
under Smørsbroen [fig.55] gikk som jeg har vist, i dialog med motivet og det som motivet
representerer, altså kommunen. Jeg mener ikke at Dolk uttrykker en høyresympatisk politikk
gjennom dette verket, men at det så vidt jeg kan se er fullstendig løst fra et politisk budskap.
Ved å avbilde en høyrepolitiker på en slik sympatisk og politisk avvæpnende måte, som en
personlighet, viser det at gatekunst ikke nødvendigvis trenger å være venstreradikal
ideologikritikk. Dolk skiller seg slik fra sin tradisjon, de sosialistiske kunstnerne, og dette
verket viser at Dolk ikke er subversiv i sitt uttrykk slik gatekunst tradisjonelt er forbundet
270 Slik jeg også i første kapittel via Craske la ut om kunstnernes beslektede grunnlag for aksept på slutten av
1700- og begynnelsen av 1800-tallet.
130