Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

Dolks verk som befinner seg i et spenningsfelt mellom visuell populærkultur og samtidskunst,
kan hevdes å ta til seg de behandlede elementer fra disse institusjonskritiske retningene, samle
dem og slik fremstille en forsterket effekt. Som i etterkrigstidens visuelle kunstuttrykk
popkunsten, kan det på samme måte hevdes at gatekunsten i dag, og i dette tilfellet Dolks
motivers generelle tilgjengelighet, er noe av grunnen til at de blir har blitt så populære som de
har. Formspråket til Dolk er enkelt, tematikken er lettgripelig og hans demokratiske uttrykk
setter ingen sosiale begrensninger for betrakteren. Med en samtidig lokalisasjon i det
offentlige fellesrom, kan det i så måte hevdes at det figurative uttrykket og den demokratiske
tematikken i gatekunsten har lettere for å treffe folk flest enn annen offentlig kunst. Det er en
kunstform plassert i vårt felles rom, og det er en kunstform for allmennheten. Slik griper
gatekunsten tak i popkunstens institusjonskritikk i form av en figurativ fremstilling av vår
kjente, visuelle kultur. Uttrykket tar opp kunstretningen stedsspesifikk kunst sin
institusjonskritikk ved å ta i bruk det offentlige rom for samhandling, og det fremstiller på
samme vis som 90-tallets relasjonelle verk en virkelighet. Gjennom å samtidig ikke avhenge
av kunstinstitusjonen for fremvisning og eksistens, kan gatekunsten hevdes å ytterlige makte å
bryte ned den tradisjonelle elitistiske og høykulturelle forståelsen av denne institusjonen.
Andre kunstretninger som gjennom sine verk har forsøkt å bryte ned etablerte
kunstinstitusjonelle grenser har likevel alltid måttet forholde seg til dem. Dette trenger ikke
gatekunst, deres uavhengige eksistens og fremstillingsstrategi, samt utøvernes insistering på å
opprettholde denne, gjør at dette uttrykket først og fremst er, og mest sannsynlig også i
framtiden vil fortsette å være uavhengig. Gjennom gatekunstens kunstinstitusjonelle opptak
fortsetter kunsten dens bevegelse mot et homogent forhold mellom kunstinstitusjonen og gata,
mellom den hvite kuben og virkeligheten. I enda sterkere grad enn slik Bourriaud beskriver de
kunstverkene som forholder seg til den relasjonelle estetikken, at de viser til at kunsten ikke
lenger overgår hverdagen, er gatekunsten nettopp fra før en uløselig del av hverdagen og våre
relasjoner.
Populariteten til dette uttrykket har nok i stor grad sin forklaring i at det er en representativ
kunstform som alle forstår, men betrakterens relasjonelle forhold til disse verkene kan også
hevdes å være en utslagsgivende faktor. Ved å være en aktiv del av verket, ved å fange sitt
eget utsnitt med kamera og slik skape det om til sitt eget verk, kan det hevdes at publikum
føler en mening i disse verkene som går utover en ren kontemplasjon. De relaterer seg til
uttrykket gjennom å la verkene bli en del av sin hobby, sitt eget liv. Anonymiteten til
135