Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

graffiti finner man et utpreget ungdomsmiljø hvis interne normer har vært forsket på i noen
tiår allerede 10 , men for en estetisk vinkling derimot, er det av materiale jeg har klart å
oppspore etter min mening lite belyst. Av litteratur som har blitt gitt ut om gatekunst som
visuelt uttrykk, er Tristan Mancos bøker et dypdykk i uttrykksformen med oversiktlige
perspektiver på gatekunstens mange ulike variasjoner og utøvere. Likevel er mye av
litteraturen om gatekunst preget nærmest utelukkende av billedmateriale hvor leseren sitter
igjen som betrakter uten problematiseringer og nærmere klargjøring. Jeg ønsker her å sette
søkelys på et aktuelt fenomen som fortjener å bli ikke bare dokumentert, men også
problematisert utover dets sosiologiske aspekter og kriminelle egenskaper.
Oppgavens struktur
Oppgaven innleder i første kapittel med å se nærmere på Dolk som en utøver av sin visuelle
uttrykksform sjablongkunst, med en kort sammenfatning av hva han som utøver har utrettet.
Det har vært vanskelig å få en fullstendig oversikt over hans produksjon, en i og for seg logisk
konsekvens av at store deler av det han har gjort regnes for å være kriminelle handlinger. Ved
å bruke den urbane veggen som lerret og det offentlige rom som galleri står det ikke igjen
noen utstillingskatalog eller dokumentasjon som kan oppsummere hans virke. Hans
insisterende anonymitet gjør ham i tillegg vanskelig tilgjengelig for oppklarende historikk.
Jeg kommer til å basere biografien hans på det jeg har lykkes å oppspore av Dolks egne
uttalelser i intervjuer, samt andres utsagn vedrørende gatekunstneren. Anonymiteten er
imidlertid ikke utelukkende begrensende, det første kapittelet kommer inn på hvordan Dolks
bruk av pseudonym og den ukjente identiteten til gatekunstneren, er et avgjørende trekk ved
uttrykksformen, som kanskje tvinger betrakteren til å forholde seg mer direkte til disse
verkene enn de av en mer konvensjonell kunstkarakter.
Kapittel to plasserer Dolk i en historisk kulturell sammenheng gjennom den tradisjonelle
graffitien som vokste fram i etterkrigstiden samt nyere variasjoner av gatekunst. Alternative
metodiske variasjoner har vokst fram med enorm kraft i løpet av de siste årene. Dette gjør det
10 Jeg kommer også til å benytte meg av noe av denne litteraturen, særlig Cecilie Høigårds Gategallerier fra
2007 og Staffan Jacobsons Den Spraymålade Bilden fra 1996. Men jeg ønsker å påpeke at disse forfatterne har
en annen tilnærming til uttrykket enn hva jeg søker. Spesielt Høigårds bok har jeg funnet særs anvendelig også
for mitt formål, men det er tydelig at hun har en annen vinkling til feltet enn hva jeg har. Hun er kriminolog og
behandler slik uttrykket for et annet formål, for å treffe et behov i forvaltningen av gatekunsten.
12