Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

Den institusjonaliserte gatekunsten, samt det reproduserte, markedsorienterte gatekunstverket
har blitt kritisert for på tilsvarende vis å ha blitt utviklet i feil retning. Hauge påpeker, slik jeg
har sitert ham, at kunstinstitusjonen og gallerier ikke er det rette stedet for graffiti og
gatekunst, på tilnærmet vis som Serra i sin tid markerte at han ikke stod inne for en
fotografisk fremstilling av verk som i utgangspunktet skulle kontempleres i sin materielle
virkelighet. Men dette gjelder altså ifølge Kwon altså ikke bare i kunstens verden. Hun hevder
at hele vår oppfattelse av eksistens, vårt grunnlag for identitet er forflyttet til: ”A sense of
belonging that is not bound to any specific location, but to a system of movement 219 ”. En slik
romlig ”undifferentiation” og ”departicularization”, hevder hun at er en følge av samfunnets
utvikling ved globalisering og telekommunikasjon 220 . I sammenheng med gatekunsten vil jeg
hevde at Internett er en forutsetning for dette flyktige stedet som verkene på flere måter
eksisterer i. Nettet er et ”non-place”/”non-site”, et slikt bevegelig, relasjonelt sted som er
overalt, alltid. I kraft av å bli fremstilt på nett, synes det som om disse verkenes
stedsavhengighet ikke nødvendigvis trenger å være av fysisk manifestasjon, et fysisk sted. De
trenger det nødvendigvis som utgangspunkt for å bli fotografert, men i etterkant kan de
fortsette å eksistere som verk, uavhengig av sin opprinnelse. Gjennom Internett kan det
kanskje hevdes at gata har blitt fiksjonalisert. Flere gatekunstverk i dag eksisterer utelukkende
i det begrensede øyeblikket de blir fotografert. De synes laget nettopp for å bli fotografert og
for videre å eksistere i form av disse fotografiske avbildningene på Internett 221 . Dolks
sjablongverk på sin side, som i større grad er festet til veggen, har kanskje en lengre levetid i
sin opprinnelige form enn andre, for eksempel tredimensjonale, gatekunstverk. Likevel har
jeg vist til at også disse kan forsvinne når som helst, og må forsvinne med tiden uansett. Også
for disse verkene er levetiden i sin opprinnelige tilstand skjebnesvanger ephemeral.
Serras uttalelser i forholdet til sitt Tilted Arc hvor han hevder at verket er identisk med stedet,
slik jeg også har påpekt at Dolks verk i stor grad er, får i denne sammenhengen en
gjenbetydning. For om man tar bort det fysiske stedet som betinget referanse for verkets
identitet og eksistens, er en flytting eller avfotografering av verket bare en del av dets reise.
Aktiviteten og reisen er i så måte et hvor og når som det også hører hjemme i, og det er i
bevegelsen hvor det identifiseres som det verket det er. Denne reisen vil da også være en del
219 Kwon ,2002, s.163
220 Kwon, 2002, s.157
221 Se som eksempel Slinkachu sine tredimensjonale dukker som blir arrangert i handlende situasjoner og
fotografert. Disse er så små at de i stort sett alle tilfeller vil forflyttes ut av sin opprinnelige situasjon temmelig
umiddelbart etter at kunstneren er borte og ikke lenger har kontroll. Slike beslektede verk er i stor grad fremvist
på nettsiden www.woostercollective.com
106