Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

etter en avsenders personlige mening i og med verkene sine. Gatekunstnernes pseudonymer
åpner slik kanskje heller for kreativitet, at vi skaper et bilde av kunstneren på egen hånd. Som
følge av dette oppstår det myter rundt disse anonyme gatekunstnerne, noe de selv er klar over
og kanskje til en viss grad også utnytter. Dolk kan virke som om han spiller på denne
mystikken, på NuArt-festivalen 2007, var han den kunstneren som for ansatte på RKM og
undertegnede i størst grad var utilgjengelig. Det er noe med slike utilgjengelige forhold, de
viser seg ofte å virke mer interessante enn de av åpenbar karakter.
Man har sett myter spunnet rundt kunstnere før, og særlig illustrerende er kunstnergeniet i
romantikken. Michael Wilson beskriver i innledning av sin Rebels and Martyrs 62 hvordan
forkledningsmasker for påtatt identitet løper som en rød tråd gjennom 1800-tallets kunst 63 .
Kunstneren ble da sett på som en inspirert rebell som kjemper mot et fiendtlig samfunn av
sneversynte borgere, som en melankolsk ”outsider”, en mytisk figur. Videre påpeker han at
kunstnere bevisst tok til seg denne personligheten: ”The lifestyle of the painters of the New
York school in the 1940s and 1950s was self-consciously bohemian, rebellious and high-risk,
and their art heroic and revolutionary” 64 . Det virket som om de ønsket å bli sett på som
outsidere og martyrer, og Matthew Craske påpeker også at denne påtatte rollen nærmest ble
en markedsstrategi for kunstnerne på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Videre
forteller han at dette var i forlengelse med kunstnerbiografier, som i tiden ble et populært felt
for underholdning. Livene til kunstnerne ble nå offentlig eiendom, de ble kjendiser og slik
også ofre for sladder og offentlig spekulasjon. For å peke seg ut i mengden ble kunstnerne
nærmest krevd å skape seg en gimmick, en særegenhet. Resultatet ble imidlertid i at
eksentriske kunstnere ble normen, og at det å fremstille seg som normal i seg ble å være
annerledes 65 .
Hos Craske kan man lese at endringen av samfunnsøkonomien på 1700-tallet førte til at kunst
som så mye annet ble en konsumvare, at trykk av kunstverk gjorde kunsten tilgjengelige for et
bredt publikum. Som en følge av dette ble kunstnere prissatt for å gi bidrag til samfunnets
kapital verdi, i tillegg til det å bidra med dannelse av folket 66 . Utslagsgivende ble kunstverden
mot slutten av 1700-tallet overmettet av kunstnere, for oppmerksomheten rettet mot disse
62 Michael Wilson, Alexander Sturgis, Rupert Christiansen og Louis Oliver, Rebels and Martyrs - The Image of
the Artist in the Nineteenth Century, Yale University Press, National Gallery company, London 2006
63 Wilson, Rebels and Martyrs, s. 7
64 Ibid.
65 Craske, 1997, s.23 – s.87
66 Craske, 1997, s.24
30