Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

også Dolks verk direkte forbundet med de egentlige fysiske egenskaper til et bestemt sted;
“The size, scale, texture, and dimension of walls, ceilings, rooms; existing lighting conditions,
topographical features, traffic patterns, seasonal characteristics of climate, etc.” 198 . Og de
flyktige egenskaper jeg viste til i Dolks sjablonger, deres iboende forgjengelighet, var også en
egenskap hos stedspesifikke kunstverk i sin tid. Disse kunstnerne benyttet seg også av
organiske og naturlige materialer i sine verk, som virker dynamiske. Robert Smithsons Spiral
Jetty (1970) var et av disse.
De verkene som blir satt under termen stedsspesifikk og øvrig offentlig kunst, spiller også ofte
på den aktuelle historiske og kulturelle plasseringen, og tematiserer denne i verkene. Som jeg
nevnte i kapittel tre, påpeker Manco at dette spillet er en egenskap ved blant annet Blek Le
Rats verk. Dolk, som jeg også tidligere har vist, benytter seg også av dette virkemiddelet, noe
som er tydelig i hans plassering av buekorpsguttene [fig.37] [fig.38] [fig.39], og det kan også
hevdes at dette er en egenskap ved telefonkiosksjablongen i bakgården til utestedet Garage
[fig.28].
Stedsavhengighetsaspektet i disse postminimalistiske verkene, den kanskje mest sentrale
fellesegenskapen mellom gatekunst og stedspesifikk kunst i denne sammenhengen, er klart
illustrert av Serras tidligere verk Splashing fra 1968 [fig.53]. Dette verket gav absolutt et
brudd i vår oppfatning av hva som kan forstås som et kunstverk, for her blir verket som et
tradisjonelt forstått objekt problematisert; ”Our difficulty with Splashing was in trying to
imagine its very possibility of continued existence in the world of art objects” 199 . Splashing
bestod av smeltet bly kastet eller ”splashet” i overgangen mellom vegg og gulv, slik at det
som stod igjen var hardt bly, uløselig knyttet til Leo Castellis galleri (i anledning en utstilling
kurert av Robert Morris ”9 at Leo Castelli” i galleriets lagerhus). Serra satte fokus på og brøt
en normal markør for skillet mellom vegg og gulv, verket var ment som en utfordring til
betrakterens oppfatning av et interiør eller rom. Med mitt opparbeidede blikk for
konsekvenser av verk som er plassert utendørs, synes også dette verket å være en innendørs
illustrasjon på nettopp hva som skjer på den urbane veggen. Verket kan hevdes å ha visuelle
likheter med den urbane veggens skitt- og støvsamling langs bakken [fig.35], og dets
utvisking av et markert skille mellom arkitektur og gateplan. I så måte kan det hevdes at
198 Kwon, 2002, s.3
199 Doglas Crimp: Redefining Site Specificity. i: On The museum’s ruins, Cambridge, Mass., og London, 1993.
s.151
97