Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

det offentlige rom som gatekunstnere kan hevdes å stjele, og nettsiden Pictures on Walls kan
hevdes å leke seg med de samme initialer som Prisoner of War.
Debatter omkring temaet, begreper og forståelse har vært yndet av media siden graffitien og
det tilhørende ungdomsmiljøet kom til Norge rundt midten av 80-tallet. Kriminologen Cecilie
Høigård beskriver i sin Gategallerier hvordan oppmerksomheten rettet mot dette miljøet i
starten var forholdsvis positiv. Det visuelle uttrykket til disse utøverne ble i begynnelsen
beskrevet som malerier, kunst og verk. Før konflikten som seinere skulle vise seg å oppstå
mellom graffitiutøverne og særlig Oslo Sporveier, ble det i 1984 av en representant fra
sistnevnte lagt fram et ønske om et konstruktivt samarbeid mellom partene, hvor de unge
kunstnerne gjennom media ble bedt om å spørre om lov før de utfoldet seg 135 . Siden da har
det skjedd store holdningsendringer i forhold til uttrykket og graffitimiljøet. I løpet av 90-
tallet ble det satt i gang flere aksjoner og anti-graffiti kampanjer, og det er som følge av disse
at uttrykket i løpet av kort tid gikk over til å bli sett på som en trussel mot samfunnet. Det var
særlig gjennom en byrådskampanje i 1994 (i forbindelse med OL) at uttrykket ble knyttet opp
mot hærverk av langt mer aggressiv grad enn hva som var reelt, hevder kriminologen.
Utøverne ble gjennom holdningskampanjefilmer og plakater knyttet direkte til hard
kriminalitet som narkotika og vold, men dette var ikke fordi en slik sammenheng
nødvendigvis var tilfelle, Høigård påpeker at:
”Siden graffiti i seg selv er en nokså ubetydelig lovbruddsaktivitet, definert ved
straffenivå, blir det maktpåliggende å knytte graffitiungdom til mer truende
kriminalitet. Derfor innføres den språklige forvandlingen fra artister til
voldspøbler” 136 .
En slik forbindelse skulle skape en allmenn frykt og øke et negativt syn på uttrykket, alt for å
forebygge hærverket. Resultatet ble en allmenn forståelse av ungdomsmiljøet og deres uttrykk
som en alvorlig trussel for samfunnet, noe ironisk påpeker Høigård, siden: ”Hip Hop er den
ungdomskultur i etterkrigstiden i Vesten som ved siden av hippienes make love not war, mest
uttalt hviler på et ideologisk grunnlag om å bekjempe vold.” 137
Høigård viser videre til at tidlig arkivmateriale er preget av utstrakt språkløshet i
graffitikontrollen, men økt kontroll førte gradvis til økt kunnskap og dermed et økt
135 Høigård 2007, s.113
136 Høigård 2007, s.123
137 Ibid.
54