Gatas Tekstur - (BORA) - UiB - Universitetet i Bergen

kommunisere med betrakteren. Dette trekket kan sammenliknes med middelalderens bilder,
hvor talegestuser, symbolske tegn som på beslektet vis kommuniserer. Disse verkene snakker,
men Dolks verk synes i større grad å rope ut tematikkens slagordaktige ordspråk. Vi har også
sett et en mer innadvendt kommunikasjon tematisert i verket av det avbildede barnet som ber,
en kommunikasjon mellom mennesket og guddom. Dolk diskuterer altså gjennom disse
verkene tematikk, ulike måter for betrakteren å bli tatt inn i verket på.
Gatekunsten som lokalisert i det offentlige rom, har tatt i besittelse det absolutte moderne sted
for relasjoner - byen. Og om man går tilbake til den relasjonelle estetikken av Bourriaud,
påpeker også han at for 90-tallets kunstverk er ”rommet der verkene utfolder seg er helt og
holdent et samhandlingsrom” 231 . For dette kunstuttrykket som tradisjonelt fremvist i en
institusjonell setting; inne på et museum eller galleri, skapes altså dette samhandlingsrommet.
Forenklet er det mulig å hevde at for gatekunsten er dette rommet selve utgangspunktet for
verket, at det offentlige rom betinger den handlingen gatekunsten er. Bourriaud beskriver
samtidskunstens målsetning, som i motsetning til den av modernismens verks som er: ”Å
forme imaginære eller utopiske virkeligheter, men snarere å utgjøre eksistensformer eller
handlingsmodeller innenfor den faktiske virkelighet” 232 . Det offentlige rom er i større grad det
virkelige rom enn en hvit kube er det, i alle fall når man tar hensyn til den autonome statusen
og funksjonen som dette rommet tradisjonelt gjennom modernismen har blitt forstått som.
Slik kan det kanskje hevdes at gatekunsten står som en slags bokstavliggjøring av eller
illustrasjon på hva relasjonell kunst søker å beskrive. Gatekunstverket er som 1990-tallets
relasjonelle verk virkeligheten. Dolks verk eksisterer nå, i dag, noe som også forsterkes og
bekreftes ved at de kan forsvinne når som helst; eksistensen bekreftes av forgjengelighet.
Gatekunst forholder seg til omgivelser som er i konstant bevegelse (i motsetning til
stillstanden i den hvite kuben). Verket selv er også i bevegelse og utvikling hele tiden, det
foregår; som performance i ”slow motion”. Det er ikke bare til i kraft av å være et konstant
objekt. I tillegg til dette hevder Bourriaud at hva som ligger til grunn for 90-tallets
kunstneriske opplevelse er ”betrakternes tilstedeværelse sammen foran verkene 233 ”, men i
gatekunsten ser man at verkenes liv, reise og eksistens kanskje i ennå større grad avhenger av
en betrakter som aktiv deltaker og videreformidler av verkene.
231 Bourriaud, 2007, s.62
232 Bourriaud, 2007, s.16
233 Bourriaud, 2007, s.81
111