Som alle andre? Søsken til barn og unge med ... - NFU

8. Avslutning – refleksjoner om det å være
vanlig
I kapitlene fire til sju er de viktigsiste resultatene fra av studien presentert. I
dette avslutningskapitlet vil vi i liten grad oppsummere funnene, men i stedet
ta opp noen tråder som går på tvers av de ulike kapitlene og temaene vi har
drøftet. Den viktigste gjennomgående tråden handler om å være «vanlig».
Det kan være nærliggende å mene at dersom søsken til funksjonshemmete
stort sett ligner jevnaldrende, så er verken studien eller søskengruppa er
særlig spennende. Vi vil argumentere for det motsatte: Det at søsken kan
beskrives som «vanlig ungdom» i svært mange sammenhenger, er et resultat
som utfordrer vår forståelse av deres rolle og av familier som har barn med
funksjonsnedsettelse. Det vi ønsker å gjøre her avslutningsvis er å foreta en
mer teoretisk drøfting der ambisjonen er dels å forstå søskens rolle bedre,
men også de rammene de tolker sin vanlighet og sitt søskenskap innenfor.
Vi vil ta opp de mest sentrale poengene under overskriftene «Det vanlige som
uttrykk for anerkjennelse og aksept», «Det vanlige som ressurs i en uvanlig
hverdag», «Det vanlige som oversett», og endelig stiller vi spørsmålet
«Trenger vi å gjøre det vanlige til noe spesielt?»
8.1 Det vanlige som uttrykk for anerkjennelse og
aksept
Søsken presenterer seg gjennomgående som vanlig ungdom. Samtidig er det
ingen tvil om at de har uvanlige erfaringer. Dette legger de heller ikke skjul
på, men de beskriver det like gjerne som ressurser som belastninger. Bildet
blir imidlertid noe tvetydig. De advarer mot romantiserende forestillinger om
funksjonsnedsettelser, de har opplevd ubehagelige møter med omgivelser, en
av tre har møtt negative reaksjoner fra elever på skolen og en av tre har vært
flau over å ta med venner hjem. De opplever barn og voksne som stirrer, at
familien er avskåret fra å delta på visse typer aktiviteter, at foreldrene sliter
og at søsknene får mer ansvar enn andre på samme alder.
109