Som alle andre? Søsken til barn og unge med ... - NFU

informanter invitert til. Hva mer er, en slik tilnærming innebærer at man ikke
forstår at søskens fremste bidrag er den umiddelbare måten de er til stede på.
Dette utelukker likevel på ingen måte at man blir seg bevist at «familien med
et barn med funksjonsnedsettelse» er mer enn dyaden foreldrene-barnet med
funksjonsnedsettelse.
8.4 Avslutning: balansen mellom det vanlige og det
spesielle
Når man ser tilbake på forskningsprosessen i prosjektet som er presentert her,
er det tilfredsstillende å kunne peke på at studien har avkreftet enkelte
hypoteser som ble formulert i arbeidet med problemstillingene. Dette dreier
seg først og fremst om en tilnærming til søsken som en potensielt sårbar og
utsatt gruppe som har vært oversett av hjelpeapparatet. Vi har få
holdepunkter for å se søsken slik. Dette betyr imidlertid ikke at
søskengruppen ikke fortjener hjelpeapparatets, forskningens og andres
oppmerksomhet. Noen søsken har avgjort behov for mer støtte. Når
søskengruppa sett under ett fortjener oppmerksomhet, er det imidlertid fordi
de framstår som en ressurs. Søsken til barn/unge med funksjonsnedsettelse
har mye å tilføre sine familier spesielt og samfunnet generelt. At
hjelpeapparatet ikke trenger å frykte for denne gruppens ve og vel sett under
ett betyr dermed ikke at både barnet med funksjonsnedsettelse, dets foreldre
og dets søsken vil profitere på en større bevissthet om hvilken viktig del av
familien søsken er.
For oss som har analysert og tolket datamaterialet har det vært en
kontinuerlig utfordring å finne en riktig balanse: Hvis vi overvurderer styrken
og ressursene i det å oppleve seg som «vanlig», underspiller man at det å ha
en bror eller en søster med en funksjonsnedsettelse innebærer utfordringer
som absolutt er uvanlige, og som kan være en sårbarhetsfaktor. Viss vi
overspiller det uvanlige, gir vi et skjevt inntrykk av både søskens fortellinger
og det de svarte på spørreskjemaene. Vi mener å ha balansert på en rimelig
måte, og også at det er viktig å få fram hvilke særlige ressurser en finner. Og
da er det ikke den spesielle innsatsen som er viktigst, men det «vanlige» der
andre kun ser det som uvanlig. Ved å identifisere og peke på hvordan søsken
er endringsagenter som med selvfølgelighet legger aksept til grunn der andre
116