Som alle andre? Søsken til barn og unge med ... - NFU

andre, men samtidig er det urimelig å uten videre tillegge søsken dette som
en oppgave. Særlig søsken som er barn vil utvilsomt trenge voksnes
anerkjennelse for det de representerer, og også voksnes støtte i situasjoner
hvor søskenet må forhandle sin kunnskap og sine holdninger i møte med
jevnaldrende.
8.2 Det vanlige som ressurs i en uvanlig hverdag
Søskengruppen fortjener oppmerksomhet, men ikke i første rekke fordi en
bør fange opp de som har behov for ekstra støtte og hjelp. Det er like viktig å
anerkjenne søsknene og det de representerer i sine familier. Et element er at
de er aktive medytere av omsorg og individer som tar et ansvar i familien,
men det er ikke det viktigste. Det er like viktig å få frem hvilken kvalitet det
er i seg selv at søsknene er «vanlige». Både hjelpeapparatet og forskningen
kan sies å bidra til å fremstille familier som har et barn med en
funksjonsnedsettelse som «spesielle», og et slikt fokus er i mange
sammenhenger helt rimelig. Dette er familier som ofte har ekstraordinære
behov for støtte og ytelser fra samfunnet. Likevel er det et gjennomgående
resultat fra forskning at disse familiene selv ikke oppgir å være vanlige
familier (Tøssebro & Lundeby 2002). De lar ikke sine «spesielle
utfordringer» omdefinere grunnleggende prioriteringer som at familien skal
være et fellesskap med nærhet, trygghet og gjensidig respekt og
anerkjennelse. Skillet mellom det private og det offentlige blir litt annerledes
i slike familier, blant annet knyttet til målet om at barn skal vokse opp i
familien med offentlig støtte. I dette ligger at en hovedutfordring nettopp er å
forbli en «vanlig» familie som prioriterer det som er sentralt for å være en
familie i en hverdag som ofte preges av uvanlige forhold. Tøssebro og
Lundeby (2002) skriver om familienes «normaliseringsarbeid».
Her er kvaliteten ved søsknenes «vanlighet» sentralt. På den ene siden gir
resultatene i denne studien støtte for en generell antakelse om at de fleste
familier som har barn med funksjonsnedsettelse ikke oppgir å være vanlige.
På den andre siden gir studien også innsikt i hvordan søsknene selv bidrar til
at deres familier forblir vanlige. Her er det nettopp et poeng at de ser sine
relasjoner og roller i familien som «vanlige», direkte og uproblematiserte.
Ved at barn i en familie gjør det barn pleier å gjøre i en familie blir også
familien formet. Når informantene forteller at de har venner med hjem, at de
113