Som alle andre? Søsken til barn og unge med ... - NFU

i Norge) forsterkes når funksjonshemmingen blir mer alvorlig, noe som kan
peke i retning av at funksjonsnedsettelse medfører en endret atferd fra
foreldre i retning av et behov for større oversikt, også hva gjelder søsken til
barnet med funksjonsnedsettelse. Sett i lys av resultatene for indeksene
Omsorg og Selvstendighetsstøtte er det imidlertid vanskelig å oppfatte dette
som overdreven kontroll.
Oppsummert er tendensen i spørreundersøkelsen at søsken til ungdom med
funksjonsnedsettelser jevnt over har et noe tettere forhold til foreldrene enn
det jevnaldrende har. Dette er et forhold som slår ut positivt i den forstand at
det ikke gjør dem mindre selvstendige, men tvert imot støtter søsknene i
deres utvikling mot selvstendighet. Funnet samsvarer rimelig godt med
inntrykket fra de kvalitative intervjuene, og særlig det som handler om tette
bånd og en betydelig solidaritet innenfor familien.
5.2 Søskenrelasjonen – vanlig og spesiell
Bildet vi så langt har tegnet av familierelasjonene, er preget av et visst sprik
mellom på den ene siden «det vanlige» og på den andre siden spesielle
utfordringer som mestres blant annet gjennom en uvanlig solidaritet. Det er
fristende å kalle det en slags spenning innebygd i beretningene, men ordet
spenning gir feil assosiasjoner. Spenningen framstår ikke som noe som ulmer
og kan sprekke, men snarere at det er hverdag og selvfølgelig. Når vi
diskuterer relasjonen søsken har til ungdommen med nedsatt funksjonsevne
får vi en versjon av samme bilde.
I spørreundersøkelsen stilte vi en serie spørsmål med relevans for
søskenrelasjonen. De fleste av disse har vi nevnt tidligere, som påstandene
om at en har fått mindre oppmerksomhet, flere oppgaver og at en har fått
nyttig lærdom for livet. I tillegg stilte vi et direkte spørsmål om i hvilken grad
relasjonen til søskenet med nedsatt funksjonsevne lignet søskenrelasjoner
flest. Vi stilte også samme spørsmål til foreldrene, og svarene går fram av
tabell 5.6.
55