Som alle andre? Søsken til barn og unge med ... - NFU

Stoneman 2001). I den første gruppen – hvor blant annet to informanter som
har søsken med cerebral parese befinner seg – begrunner søsknene
relasjonens karakter av å være «vanlig» i en oppfatning av at søskenet er
vanlig:
«Jeg så ikke galt med henne. Hvis jeg ikke hadde hørt at hun har hatt
Cerebral Parese så hadde jeg bare tenkt at det var noe galt med
armen. Det er bare venstre armen det er noe galt med.» (lillebror til
søster med cerebral parese)
De som beskriver ekstraordinært nære relasjoner, har enten søsken med
utviklingshemming eller hørselshemming. Informanten som har to døve
søsken sier det slik:
«Vi har selvfølgelig et ganske spesielt forhold, vi har den dag i dag
aldri kranglet, vi har en sånn type sterkt forhold hvor vi aldri
krangler, vi sladrer aldri på hverandre, ingenting liksom, det er bare
noe mellom oss.» (storesøster til døv søster og bror)
Disse informantene legger imidlertid også vekt på at funksjonsnedsettelsen til
søskenet ikke er noe som kommer i veien for det å se søskenet først og fremst
som en «vanlig» person i sin nære familie. Samtidig forteller også de fleste
informantene at de ser sine søsken med funksjonsnedsettelse som uvanlige på
ulike vis. Noen informanter betoner funksjonsnedsettelsen som noe som har
gitt deres søsken spesielle kvaliteter som de setter høyt. Noen av kvalitetene
som fremheves kjenner vi fra den generelle diskusjonen spesielt om
utviklingshemmedes plass i samfunnet. Utsagn som går igjen handler om et
utviklingshemmet søsken som gledesspreder og en positiv person i
hverdagen: «[Navn på søster] er alltid blid.» (storesøster til jente med
autisme). Det er fristende å spørre om søsken her driver skjønnmaling og til
og med repeterer stereotypier. Vi kan imidlertid ikke se at dette er tilfelle.
Der de beskriver tette bindinger til søsken med funksjonsnedsettelse, handler
det like mye om gjensidige relasjoner som er utviklet gjennom felles
oppvekst, og der søskeninformantene kan peke på særskilte kvaliteter som de
setter høyt hos søskenet med funksjonsnedsettelse. Dette spenner fra særlige
egenskaper som beundres og verdsettes («han er sterk» (mentalt) eller
«[Navn på søster] kan være veldig sta»), til en mer generell beskrivelse av en
vennskaps-relasjon. I tillegg til dette gir mange informanter uttrykk for en
solidaritet med søskenet med funksjonsnedsettelse som ligner den
57